Det statlige fagorganet Kunst i offentlige rom (KORO) er blitt evaluert, og Rambøll Management Consulting fremhever områdene formidling og forvaltning som de største utfordringene.
Rambøll etterlyser et «helhetlig, kommunikasjonsfaglig grep» som kan sette de enkelte produksjonene og samlingen i en større kontekst. Men rapporten viser også at den manglende prioriteringen av formidling delvis skyldes manglende midler øremerket til formålet, og går dermed langt i å legge ansvaret hos bevilgende myndigheter. Dersom myndighetene ikke styrker formidlingsarbeidet gjennom friske midler må KORO ta disse midlene ut av det enkelte prosjekt, mener Rambøll. Det vil i så fall kunne bety mindre penger til selve kunsten.
Noe konkret forslag til hvordan KORO skal styrke formidlingen og kommunikasjonen har Rambøll ikke, utover å bekrefte at man går i riktig retning med satsningen på forelesningsrekken Critical Issues in Public Art (lansert i november 2013) og den nye nettsiden (lansert i januar 2015). Det er på dette området mange sammenfall mellom Rambølls evalueringer og KOROs egen strategiplan, som direktør Svein Bjørkås presenterte for Kunstkritikk i juni 2013.
Kunst på avveie
I løpet av 38 år har KORO produsert rundt 7000 kunstverk. I fjor sommer kunne NRK melde at 187 av disse var kommet på avveie. Ansvar for forvaltningen av verkene deles mellom KORO og den såkalte «mottakerinstitusjonen», altså det stedet der verket er plassert. Rapporten viser til dårlig kommunikasjon mellom KORO og mottaker om ivaretakelse av kunsten, og manglende rutiner for hva som skjer i tilfeller der statlige virksomheter privatiseres. For mye av KOROs fokus har ligget på kunstproduksjon, på bekostning av kunstens senere forvaltning, med andre ord. Rambøll foreslår at KORO styrker rollen som kompetansesenter og nettverksbygger i spørsmål om kunst i det offentlige rom, med kursing og rådgivning av mottakerinstitusjonene som en sentral del.
I Kulturdepartementets evalueringsutlysning ble det lagt vekt på hvorvidt KOROs ressursbruk og organisering svarer til samfunnsoppdraget, som er todelt: å gjøre kunst offentlig tilgjengelig og å skape arbeid for kunstnere. I tråd med regjeringens ambisjon om maktspredning og styrking av privat initiativ i kulturlivet, ønsket departementet også en vurdering av alternative finansieringsmodeller av kunst i offentlige rom.
Ingen norsk Artangel
Mot denne bakgrunn har Rambøll analysert utenlandske, private organisasjoner for kunst i det offentlige rom, som britiske Artangel og amerikanske Creative Time. Konsulentbyrået konkluderer med at erfaringene herfra ikke er overførbare til norske forhold, ettersom deres fremvekst skyldes et fraværende offentlig støttesystem. I løpet av de siste tiårene har KORO utviklet sin kunstpolitiske rolle «ved i større grad å støtte og legge til rette for eksperimentelle og nyskapende prosjekter i ulike offentlige kontekster; og således bidra til en utvidet forståelse av hva kunst kan være, og hva offentlighet betyr», skriver Rambøll. Konklusjonen blir at KORO vanskelig vil kunne erstattes av andre aktører. Rambøll mener derimot at enkelte av KOROs støtteordninger bør kunne åpnes for private aktører, som byggherrer, bedrifter, institusjoner og organisasjoner, men dette krever at man utarbeider kriterier for hva som utgjør offentlige rom.
Hva angår maktfordelingen mellom Kulturdepartementet og KORO foreslår Rambøll at styrets oppgave skal klargjøres. Styret – som i dag har en uavklart rolle mellom departementet og direktøren – må enten avskaffes eller styrkes, konkluderer Rambøll. Videre heter det i rapporten at departementet skal styre i stort, KORO i smått. Det er en understreking av armlengdes avstand-prinsippet, men vil naturligvis ikke hindre debatter basert på brukernes eller publikums reaksjoner.
Baird som eksempel
Rapporten bruker Vanessa Baird-saken i forbindelse med utsmykkingen av Regjeringsbygg 6 som et eksempel på at det kan oppstå problemer når mottakeren av verket ikke oppfatter KOROs beslutninger som legitime ut fra et «flertallsparadigme», der politisk og rettslig legitimitet er avgjørende, mens KORO ut fra et «forvalterparadigme» med vekt på faglig legitimitet, handler i tråd med sitt oppdrag. Slike tilfeller kan ikke forutses, men Rambøll påpeker at problemer kan unngås dersom man styrker formidlingen av prosjektene på et tidlig stadium.
Rambølls evaluering konkluderer at KORO i sin nåværende organisering oppfyller sitt samfunnsoppdrag, og rapporten går langt i å bifalle institusjonens egne, allerede iverksatte forbedringstiltak. Men samfunnsoppdraget må tydeliggjøres; KORO må gjøre seg bevisst hvilke kunstneriske og faglige mål de skal ha, hvem de er til for, og hva slags rolle de skal ha i forhold til det øvrige kunstfeltet, heter det i rapporten.
