Den som skal overvære studentutstillinger står alltid mellom to feilslutninger. Enten kan en «tro på ungdommen» og legge seg langflat i møte med ungdommens uforståelighet. Eller så kan en etterligne Joachim Nielsen og «Gutta» hans, de som ikke trenger å oppleve mer siden de allerede har vært verden rundt (København og London). Årets utstilling fra avgangskullet ved masterprogrammet i kunst ved Universitetet i Bergen, Ears to the ground, gir tilskueren anledning til å møte begge prøvelser. For det er nok av prosjekter på Bergen Kunsthall som jeg opplever å ha sett før, og det er verk som ikke åpner seg for meg, selv etter at jeg har tilbragt litt tid med dem.
Et eksempel på det siste er Lovisa Ljungberg med The Temple Crew, som vil bygge ned skillet mellom kunst og virkelighet, og sitter som et østlig-religiøst kollektiv i utstillingen perioden gjennom som en fulltidsperformance med ulikt innhold. Den typen motkultur representerer en irrasjonell vending som jeg sliter litt med. Mystisismen som bærer for eksempel Anna Maria Bruners drømmeaktige malerier, eller Isobel O’Gormans glatte kabbala-aktige installasjon, er meg ikke like fremmed, men står likevel for noe av det samme. Inntrykket mitt er at disse tilnærmingene er eskapistiske responser på en gjennomdigitalisert verden. Det er Karo Zacharskis internettmedierte og -inspirerte fetisjer og Mia Maria Norum Robsahms livstrøtte gamingestetikk åpenbart også, men uten forsøk på å unnslippe. Jeg tror i bunn og grunn ikke på vendingene disse verkene tar – verken inn i det digitale, eller bort fra det.
Andre verk har jeg lyst til å like, uten å helt makte det. Isa Kiviaho har laget en enkel, men imponerende gjennomført installasjon, Pelagisk pust, som gir lydlig og visuelt uttrykk til historiske målinger av havdata (pH-verdier, temperatur og den slags), men ender opp i et for didaktisk register, som et vitenskapsmuseum uten sponsing fra oljebransjen. Teresa Kurowskas utforsking av polske innvandrererfaringer i Norge, Bjørketrær er ikke politiske, er også lett å ville støtte opp om. Hun presenterer to intervjuer som er fine å lytte til, men hva kaller man slikt? Sak-kunst? Som estetisk behandling av materialet er det litt tynt. Og avstanden mellom intervjuobjektenes stillferdige refleksjoner og kunstnerens En innvandrers manifest, som vises mellom de to intervjuene, oppleves lang.
Disse verkenes moralsk ladete saklighet kan kontrasteres med André Sandstads Komposisjoner av mineraler, en serie delikate keramiske flater i nedtonede pasteller hvor han har brukt ulike mineraler og metaller, så vidt jeg skjønner knyttet til politiske og økologiske kontroverser, i glasuren. Sandstads tema har geologisk dybde, men han retter oppmerksomheten mot overflaten og utførelsen, og lykkes med det i å skape en reell, tradisjonell poetisk dybde i glasurens nyanser. Natalia Kasprzykas White Peak er derimot mer vitenskapelig (i mer enn en forstand) avdekkende. I prosjektet tar hun for seg kalkstein som materiale, gjennom film og egne eksperiment. Det er pent gjort, men utvider ikke de siste ti-femten årenes bølge av «steinkunst» i tilstrekkelig grad til å stå skikkelig på egne ben.
Laika Maria Andersens Still Washing Still, treffer godt. Verket består av relieffer av vaskemaskindeler. Verksbeskrivelsen lyder: «Kvinneblader vasket til papirmasse i vaskemaskin // Papirmassen ødela vaskemaskinen // Papirmassen ble brukt til å lage avstøpning av ødelagt vaskemaskin». Her kobles husarbeidets materialitet til medienes formidling av kvinneidealer, med destruksjon og skapelse som resultat. Det er jo gøy, samtidig som papirets rolle i verket får det til å føles kledelig utidsmessig. Hvem bryr seg om «kvinneblader» i dag? (Jeg gjør!) I verket Not on Display jobber Andersen videre med husarbeid som motiv. Hun har tatt en Amager-hylle, en sånn trekantet en, og kledd den i støv samlet fra støvsugere, slik at den har blitt riktig lodden og fin sak. Den visuelle vitsen er litt plumpere enn papirverket, men fortsatt morsom.
En litt gammelmodig feminisme som den Andersen vinker til, viser seg også frisk og syrlig i Thea Helles Ammerom, en installasjon av svarte ammeputer i en haug under surmelkpenslede silkebannere som henger fra taket. Melken har tørket og oksidert, som har resultert i en brunlig patina på bannerne som har fått en riktig inviterende gummiaktig, krøllete tekstur. Om verket uttrykker så mye mer enn den overveldende erfaringen av barsel- og spedbarnstidens ubarmhjertige og fantastiske kroppslighet vet jeg ikke, men det er også helt nok. Verket har imidlertid også fått et skilt på utsiden av Kunsthallen med påskriften «ammerom» og en pil som peker mot inngangsdøren. Skal det leses som en tradisjonell kritisk påpekning av den hvite kubens renhetsestetikk? Eller er det en ironisk kommentar til kunstfeltets tiltakende feminisering? Bare fem av årets 29 uteksaminerte kunstnere er menn!
I en utstilling som byr på få overraskelser er det kanskje ikke overraskende at de sterkeste bidragene fremstår tradisjonelle. Amalie Skarpeids serie av små oljemalerier er spredd gjennom utstillingen. De er små kammerspill, uhyre stilsikkert utført, stillferdige og knyttet til en slags modernistisk motivkrets som signaliserer Kunst. Motivene veksler mellom uhygge og en flatere tilnærming, med et anonymt individ i sentrum. Jeg vet ærlig talt ikke hva det betyr at det er disse bildene som fanger oppmerksomheten min. Er det jeg eller tiden som har stoppet opp?
