Hvid støj
Danske kunstinstitutioner er præget af en tavshed angående krigen i Gaza, som i flere tilfælde går imod deres egne strategier. Men hvordan ser institutionelt ansvar ud i 2024?
Danske kunstinstitutioner er præget af en tavshed angående krigen i Gaza, som i flere tilfælde går imod deres egne strategier. Men hvordan ser institutionelt ansvar ud i 2024?
Det danske kunstforår er lastet med blockbustere – med glimt af eksperiment og modstandspoesi.
Kan kunsten handle om noe annet enn klima og miljø i 2024? Ikke hvis du spør norske institusjoner denne våren.
Nationalmuseum kan andas ut för stunden, konstlivet splittras av ett upprop för Gaza men alla älskar queer- och performancekonst.
I 2023 var vi optaget af koranloven, den nye kunstneriske kunst og af kritikken af kunsten i det offentlige rum.
Skönhetens rikedom och konstlivets fattigdom, måleriets process och kritiker som stack ut hakan. Våra populäraste artiklar från 2023.
Skal vi ha en fruktbar diskusjon om maktstrukturer i det norske kunstfeltet må vi se på hva ulike utstillinger får til, ikke bare pøse på med egne erindringer, slik Anna Ihle gjør.
I kommentaren Snillvasking glemmer Nicholas Norton det usynlige arbeidet kuratoren gjør.
Når forestillingerne om kunstens autonomi og forfatterens død er kørt på lossepladsen, er der bare den nøgne afsender tilbage.
Performa i New York virker så oppslukt av sitt eget selvbilde at biennalen har glemt å spørre seg hva dens kunstneriske formål er i dag.
Men billederne overlever for evigt. Postkort fra et residency.
Kunstakademiet i Agder fengsel innfrir den sosiale kunstens sjeldent innfridde løfte om en kreativ myndiggjøring av deltageren.
Et søkelys på det nære og utsatte er egentlig rettet mot større forhold i masterutstillingen til Kunstakademiet i Bergen.
Det blir stadig tydeligere at de nasjonale paviljongene på Veneziabiennalen er et problematisk og datert premiss for den internasjonale samtidskunsten.
Likt en viss annan teosofisk konstnär så fick hennes verk inte visas förrän långt efter hennes död.
Odalisken er udvandret fra Lina Hashims installation. Måske i protest over, at alle synes at have en mening om den arabiske kvindes krop?