Det man kan si sikkert er at Maria Pasenau har brukt tiden sin godt, men så blir det mer usikkert ettersom tiden går. Men jeg tror det skal være sånn. Kunstnerskapet, for dem som ikke vet det fra før, er en røff og ofte naken affære uten sikkerhetsnett, og ligger i rett nedstigende ledd fra 1960-tallets mest bråkete feministiske performancekunstnere. Det har aldri manglet på menneskekjøtt og et visst kvanta med utflod her.
Men, samme hvor langt hun trekker ut svingene – her sirkulerer også varemerker, dagboksnotater og i dette tilfellet en føkka interiørdesign (la meg komme tilbake til det) – graviterer det stadig tilbake til fotografiet. Som medium, valg av våpen og ekstraordinært verktøy i det å formidle faktiske erfaringer av den egne kroppen i sanntid. Litt ekstra i denne runden, siden en graviditet er med på å gjøre det større bildet komplett. Som kjent skjer det jo masse rart med kvinnekroppen i løpet av et liv – som mann blir man jo bare større – og derfor ligger det et dypt instinkt nedfelt i hver mann for å verge seg mot all denne unevnelige kvinnelige urenheten. Derfor vil også ting som dette treffe noen hardere – det er ikke alle som frivillig ser frykten for den andre i hvitøyet. Det er som det skal være.
Men, det var den interiørdesignen: Pasenau okkuperer hjørnegalleriet på Kjøpmannsgata Ung Kunst (K.U.K), der det er noe sånt som to kilometer opp til taket. Der er altså ikke noen hindringer for å løfte gulvet en meter, og plassere en seminargrop – jeg vet ikke hva det heter, men dere skjønner hva jeg mener – midt i rommet, hvor en utslitt kunstkritiker kan sette seg og hvile litt, med hodet i passe fotballhøyde. Gulvet er skrikende oransje, et par nedtaggede tripp trapp-stoler står parkert i et hjørne. Det er på veggene det foregår: inkludert en serie med fuglehusliknende kikkeskap. «Here are the nudes», tenker jeg, og får det øyeblikkelig bekreftet, bare for å bli møtt av en pakke müsli i neste skap, siden forutsigbarhet er en dødssynd.
Der er en ganske sjenerøs kvote av den type forstyrrelser ellers og, men det har ikke all verden å si, for selv om dette hadde foregått strikt institusjonelt og utelukkende hadde handlet om fotografier i samme størrelse, pertentlig hengt opp i samme høyde, ville det ha vært omtrent like forstyrrende. Fordi selv om alt graviterer ned til den egne kroppen, om ikke den faktiske personen Maria Pasenau, rives det opp mengder av samtidig hverdagslig slagg underveis. Klær (når de er der), positur, miljø, og det som befinner seg rundt. Hvor mye av det er tilfeldig? Og hvor mye av det er kalkulert?
En sak vet jeg i hvert fall sikkert: det er en spesiell form for risikosport å snu kameraet mot seg selv som billedkunstner. Det etablerer en dialog med demonene i høyre hjernehalvdel og akselererer en progresjon drevet av like deler panikk og begjær. Frykt og faenskap. Jeg har selv lært mye av det. Men det er lov å minne om den gamle konstateringen at fotografiet er djevelens verktøy og tar sikte på å stjele menneskets sjel. Å holde på sånn som dette fører også til en form for symbiose med verktøyet. Etter relativt kort tid er det ikke lenger gitt hvor sjelen befinner seg, siden den tilsynelatende er i både kroppen, kameraet og på den eksponerte filmen.
Selv om hun så vidt har passert 30 – jeg sa jo at hun har brukt tiden godt – har Pasenau drevet med dette en god stund allerede, og prosjektet var rimelig på plass allerede fra start. Spørsmålet vil være hvorvidt det vil fortsette sånn, og hvor lenge. Jeg vet ikke, men jeg tipper det er en livslang affære. Det er vanskelig å se noen avvik oppstå uten å la seg innlemme i den tyranniske helheten; det egne kjøttet vil fortsatt være det egne kjøttet, og som nevnt, det svinger noe helt vilt inni kvinnekroppen i løpet av noen tiår. Selv blir jeg jo, også allerede nevnt, bare større.
Det som er morsomt er å dvele ved her, er hvor lett det er å plassere dette innenfor en eller to etablerte tradisjoner, selv om det tilsynelatende er mer erfart enn egentlig planlagt. Livet skjer jo, liksom, samme hva du gjør eller ikke. På en måte fremstår Pasenau som en arketypisk 90-tallskunstner, men med en distinkt hipstersensibilitet, filtrert gjennom undervegetasjonen til det fantastiske og forferdelige påfunnet vi kaller internett. Men i realiteten registreres jo bare tiden som går og det som skjer underveis. Som Nan Goldin, bare på bygda.
Det lar seg ikke gjøre å sammenfatte det bedre, siden det ikke lar seg gjøre å sammenfatte det. Hun er helt jævla rå. Og da mener jeg rå i alle betydninger og nyanser.
