Kira Wager er seg selv lik. Utstillingene er påfallende vanskelige å skille fra hverandre når jeg blar gjennom arkivet på nettsidene til Galleri K. Så også utstillingen med den morsomt giddalause tittelen Paintings, hennes tiende på galleriet siden 2005. Jeg vet ikke om repetisjonen i seg selv er en innvending egentlig. Det ville være en lat kritikk å komme med. Wager innfører ganske enkelt ikke nye elementer bare for å skape inntrykk av kreativ utvikling og distrahere oss fra det hun egentlig holder på med, som er å på en nesten programmert måte skape bilder innenfor noen allerede etablerte rammer. Det har jeg respekt for. Likevel har jeg inntrykk av at hun har kjørt seg litt fast i denne visuelt sett svært effektive signaturstilen sin. Den kan liksom ikke feile i å gi fascinerende resultat, og det er derfor antagelig vanskelig å slippe den. Jeg vet ikke. Men Wager spenner også, forsiktig, bein på sin egen formel i denne utstillingen.
Teknikken hennes er en fotobasert figurasjon der enkeltstrøkene bryter seg løs fra helheten og skaper et kaleidoskopisk uttrykk som presser bildet mot randen av oppløsning. Hun oppnår det ved å dele opp fotografiene i ruter og overfører dem ett felt av gangen med nokså grove og brede, men likevel smidige strøk med pensel- eller spatel, som skaper brudd og forstyrrelser i flaten. Fargene kan også være brukket i ulik retning innenfor de forskjellige feltene og på den måten bidra til å mase opp uttrykket. Men så er det alltid noen steder der denne oppløste og voldsomme formen plutselig harmoniseres og produserer for eksempel et vart artikulert ansikt, kanskje bare et par fingre, og det er så ledig og selvfølgelig gjort at man nesten tror det er slump.
Det påpekes i pressemeldingen at «det har skjedd noe med koloritten». Visstnok er den nå inspirert av tidlig 1900-tall. En mildt sagt vag referanse! Men jo, mulig fargene gjennomgående har et mer dempet, jordaktig preg, ikke så viltre og glorete som de har hatt en tendens til å være før, selv om det smeller friskt flere steder også i Paintings. Av andre nyheter kan det legges til at Wager har malt flere av bildene på lerret, som jeg tror er for første gang. De er kanskje noe roligere og tørrere enn de speilglatte pvc-bildene. Ellers gjør ikke underlagsvalget så merkbart mye fra eller til, annet enn at det er med på å symbolsk forankre henne i et mer tradisjonelt vokabular. Slike valg er likevel ikke uten betydning. Det er den typen mindre begivenheter man må se etter i Wagers tilfelle, for å få øye på det som tross alt beveger seg i kunstnerskapet.
Fotoene som er forelegg for maleriene ser for det meste ut som snapshots og kunne vært fra kunstnerens eget album, uten at dette private opphavet trenger å bety så mye. Flere inneholder vann, som jo er et element som låner seg til Wagers teknikk. Her slår hun seg også løs, blir nesten en smule revet med, ser det ut som. Växjö 3.3 (alle verk 2026) er Wager på sitt mest lyriske: Fete og sprukne drag på kryss og tvers floker seg sammen til en vidunderlig grøt av lys og vann. Et sted får hun vannflaten til å koke med hissige små hogg rundt hodet til en bader.
Samtlige bilder i utstillingen er i en forstand portretter, og det er nærmest en defaultsjanger i kunstnerskapet. Ansikter er noe Wager virker opptatt av, antagelig fordi det er et naturlig objekt å hekte blikket med. Men hun gjør også mye for å nedkjempe eller skjule slike verdiforskjeller i bildet, ved å la energiske partier ta over forgrunnen og sende hodene bakover, som i det nevnte badebildet. Utstillingen som helhet er egentlig merket av en mer likeglad behandling av menneskeformen enn tidligere; den er gjerne smurt frem kvikt og ubesværet som smør på brødskiven, med få, men treffsikre sveip.
Et par av motivene ser ut som selskapsbilder av pent kledde mennesker rundt et bord. De ligger i et blekere, mer nedtonet fargeleie, som skaper inntrykk av en større distanse i tid og drar med seg et skjær av historisk dybde, fortid, biografi. Men titlene er her som ellers helt skjematiske og består kun av stedsnavn og et desimaltall, som jeg gjetter er datoer. Man kunne fort tenke at de peker på hvor og når fotografiet ble tatt. De fungerer i alle fall tørt indekserende heller enn å anspore til narrativ fortolkning. De føyer seg, som den nevnte utjevningen mellom figur og omgivelse og det metodiske overføringsarbeidet, inn som markør for et prosjekt som er hovedsaklig analytisk og optisk, dvs. som foregår i flaten. Det er øyeblikk av bacon-lignende deformering av ansikter, som henter inn en skygge av eksistensiell horror, som mannen til hest i det nesten svart-hvite Falun 1.1. Men denne uhyggestemningen oppleves mer som en bieffekt av teknikken enn som noe som dyrkes bevisst. Det personlige sporet hos Wager er så å si utelukkende formidlet gjennom strøket.
Strøket til Wager kan også bli en figur i egen rett, eller et slags bilde på seg selv, lignende et drapert tekstil som er foldet inn i motivet, for så å plutselig bli til for eksempel et skjortestoff (Kalmar 1.1). Bildene hennes får spenning av å spille på lengselen vår etter disse forklarede detaljene og figurene. Men jeg liker nok best når hun firer litt på den umiddelbare appellen, penser seg inn på et tregere visuelt spor, tillater bildet å visne litt eller flate ut. Viborg 2.5 er et av disse bleke selskapsbildene. Det vil ikke helt gi meg den forventede hooken, der mylderet av brede og sveipende strøk smelter sammen til en figur som stanser søket mitt over flaten. Jeg aner så vidt et tilløp til en formfullendt sammentrekning i et av ansiktene, men det skjer bare nesten. Denne samtidig løsere og gjerrigere gestikken gjør at følelsen av visuell fengsling blir svakere, bildet liksom slipper blikket og lar meg velge å se igjen.
