Løgnaktig utstilling knabber tidsånden på Christian Torp.
På Haugar kunstmuseum gjør Kristina Bræin tvilen til en forutsetning for kunsten.
Med stort overskudd gjør Beatriz Gonzáles maktens dekadanse og fatale konsekvenser til råmateriale.
Regjeringskvartalet som reiser seg i Oslo etter terrorangrepet i 2011, er preget av en hardere politisk virkelighet der kunsten får
oppgaven som forsonende element.
Kjærligheten føles en smule designet i UKS’ forsøk på å gjøre den til prinsipp for ny utstillingsmodell.
De unge inviterte på LNM snakker med innestemme og en lett finger på nostalgiknappen.
Hannah Heilmann zoomer inn på smulene av den hjemlige eksistensen på Pachinko i Oslo.
Birgitte Sigmundstads film om flyttingen av Nasjonalmuseet er et røntgenbilde av institusjonen idet den støpes i en ny form.
A K Dolvens retrospektiv på Nasjonalmuseet i Oslo balanserer mellom alt og ingenting, seremoni og bagatell.
I ringreven Ole John Aandals lure bilder på Oslo Kunstforening finnes det noe nesten paradoksalt genuint.
Det flyter over av loppismateriale og fortvilelse i Kier Cooke Sandviks utstilling på Podium.
Eline McGeorge hengir seg til observasjoner av en døende natur på Kunstnerforbundet og Femtensesse i Oslo.
Kira Wager spenner forsiktig bein på egen formel i sin tiende utstilling på Galleri K.
Gruppeutstilling på Tromsø Kunstforening gir minoritetserfaringen et litt vel abstrakt forhold til sted.
Tracey Emins kunst er muligvis selvoptaget og banal, men hendes usentimentale livsværk er en nødvendig påmindelse om, at det private stadig er alment.
Sung Hwan Kims mangfoldige udstilling på Bergen Kunsthall giver tidvis følelsen af at man bevæger sig inde i et Excel-ark.
