Oslobiennalen lar den flyktige relasjonelle kunsten sette estetisk dagsorden og risikerer med det å forsvinne sporløst.
Vårutstillingen på Fotogalleriet vil vise «samtidige tendenser i kamerabasert kunst», men forankringen i en utvidet fotografisk situasjon er for utydelig formulert. Det antydes snarere en vedvarende tro på det estetiske og dokumentariske fotografiske objektet.
Gentle Actions fungerer som plattform for ulike prosessuelle tilnærminger til spørsmål om klima og økologi. Med dette fører kuratorene miljøaktivismen inn i gallerirommet – uten å overbevise om at dét er et egnet utgangspunkt for reelle samfunnsmessige endringer.
Hedevig Anker er blant de få som arbeider med fotografiske problemstillinger innenfor et piktorialistisk formpråk i dag. Men klarer hun å fylle det dekorative rommet med mening?
– Jeg er opptatt av å synliggjøre og diskutere underliggende strukturer og sammenhenger i samfunnet. Det sier Marte Aas, som åpner utstilling på Museet for samtidskunst.
Den glansede forsiden på Objektiv: Kamerabasert kunst prydes av et hyperestetisk fotografi av en eksploderende banan. Det gir bange anelser om et smalt perspektiv på fotofeltet.
Kunstkritikk har intervjuet Audun Eckhoff og spør samtidig 11 ledende norske kunstnere og kunstvitere: Hva er det samtidige ved samtidskunsten? Caroline Ugelstad mener blant annet det handler om å være reseptiv for og i bevegelse med det som skjer her og nå.
Direktør Audun Eckhoff fremstår som en sindig og rolig mann, og kanskje er han nettopp den Nasjonalmuseet behøver etter de siste årenes konflikter. Men er han mannen museet trenger for å markere seg som en viktig aktør i samtidskunstfeltet?
I Vibeke Tandbergs tidlige produksjon har kameraet gjerne vært vendt mot kunstneren selv, men i utstillingen Winehouse variations på Galleri MGM er det R&B-sangerinnen Amy Winehouse som fyller billedrammene.
Else Marie Hagens forrige utstilling, Pure surface på Vigeland-museet i Oslo (2008), tok utstillingslokalets maskuline, nyklassiske interiør som utgangspunkt for en feminiserende lek med overflate, kropp og rom.
«Det här är inte en bok, det är en utställning», står det å lese på første side i Johan Urban Bergquists VERSALmanual fra 2005.
– Att ställa ut konst är en handling som skriver konsthistoria, framhåller den danska konsthistorikern, som blir Moderna museets första kvinnliga chef sedan 1970-talet.
Pedro Gómez-Egañas installasjon i Operaen fortryller og gjør samtidig oppmerksom på bedraget. Om bare informasjonsalderens manipulasjoner var like enkle å synliggjøre.
I Per Svenssons utställning på Röda Sten blir alkemin en delvis ofullbordad modell för att tänka konsten i relation till livet, döden och friheten.
Mari Slaattelids utstilling på Bergen Kunsthall er seg bevisst at enhver pittoresk utsikt i dag alltid allerede rommer en geskjeftig samferdselsingeniør.
Kunstkritikk støttes av
