Daisuke Kosugis sterke sykdomsportrett på Fotogalleriet i Oslo åpner for en betimelig refleksjon over det moderne menneskets behov for å kontrollere den egne kroppen.
Lisa Tans omsorgsfulle interiører og bilder på Galleri Riis i Oslo åpner for et levende nå hinsides klokkens ubarmhjertige logikk.
Humanismen som preger presentasjonen av norsk dokumentarfotografi på Henie Onstad Kunstsenter er forutsetningen for den grenseløse politikken en verden i krise behøver.
Morten Andenæs’ fotografier gjemmer både på bilder du har sett før og sannheter du hadde glemt om deg selv.
Oslobiennalen lar den flyktige relasjonelle kunsten sette estetisk dagsorden og risikerer med det å forsvinne sporløst.
Vårutstillingen på Fotogalleriet vil vise «samtidige tendenser i kamerabasert kunst», men forankringen i en utvidet fotografisk situasjon er for utydelig formulert. Det antydes snarere en vedvarende tro på det estetiske og dokumentariske fotografiske objektet.
Gentle Actions fungerer som plattform for ulike prosessuelle tilnærminger til spørsmål om klima og økologi. Med dette fører kuratorene miljøaktivismen inn i gallerirommet – uten å overbevise om at dét er et egnet utgangspunkt for reelle samfunnsmessige endringer.
Hedevig Anker er blant de få som arbeider med fotografiske problemstillinger innenfor et piktorialistisk formpråk i dag. Men klarer hun å fylle det dekorative rommet med mening?
– Jeg er opptatt av å synliggjøre og diskutere underliggende strukturer og sammenhenger i samfunnet. Det sier Marte Aas, som åpner utstilling på Museet for samtidskunst.
Den glansede forsiden på Objektiv: Kamerabasert kunst prydes av et hyperestetisk fotografi av en eksploderende banan. Det gir bange anelser om et smalt perspektiv på fotofeltet.
Kunstkritikk har intervjuet Audun Eckhoff og spør samtidig 11 ledende norske kunstnere og kunstvitere: Hva er det samtidige ved samtidskunsten? Caroline Ugelstad mener blant annet det handler om å være reseptiv for og i bevegelse med det som skjer her og nå.
Direktør Audun Eckhoff fremstår som en sindig og rolig mann, og kanskje er han nettopp den Nasjonalmuseet behøver etter de siste årenes konflikter. Men er han mannen museet trenger for å markere seg som en viktig aktør i samtidskunstfeltet?
Människans ständiga dröm om verklighetsflykt får en gripande gestaltning i Den fysiska världen fanns fortfarande där på Konsthall C i Stockholm.
Veven av global flyt og forvikling som A beast, a god, and a line på Kunsthall Trondheim beskriver, utelater utstillingens umiddelbare kontekst.
Mens global politikk balanserer på en knivsegg flere steder i verden, synes den internasjonale kunstscenen denne våren å være opptatt av globalisme og transgeografisk dialog.
Museerne fejrer rekordhøje besøgstal. Andre vil lukke Kulturministeriet. Det hænger på en måde sammen. Og så er institutionelle samarbejder blevet tidens løsen.
Kunstkritikk støttes av
