Adrian Bugges digitale protestutstilling mot rivingen av Y-blokka omformer destruksjon til kreativ energi og urett til opprør.
I Annie Ernaux’ roman Årene løsrives fotografiet fra den visuelle sfæren og blir idé.
I Ivan Galuzins mytologispekkede utstilling på Norsk Billedhoggerforening står den delte sanseopplevelsens sosiale betydning i sentrum.
I Maria Pasenaus første fotobok er ikke medieringen et objekt mellom oss og den sosiale virkeligheten, men denne virkelighetens premiss.
Henie Onstad Kunstsenters treffsikre fototriennale gjenoppliver institusjonens historiske identitet som agendasetter i kunstfeltet.
Le Book Club på Fotogalleriet i Oslo tar fotobokens hendelseskarakter på alvor, og gir en rekke ulike bud på genrens potensiale som utstillingsrom.
Daisuke Kosugis sterke sykdomsportrett på Fotogalleriet i Oslo åpner for en betimelig refleksjon over det moderne menneskets behov for å kontrollere den egne kroppen.
Lisa Tans omsorgsfulle interiører og bilder på Galleri Riis i Oslo åpner for et levende nå hinsides klokkens ubarmhjertige logikk.
Humanismen som preger presentasjonen av norsk dokumentarfotografi på Henie Onstad Kunstsenter er forutsetningen for den grenseløse politikken en verden i krise behøver.
Morten Andenæs’ fotografier gjemmer både på bilder du har sett før og sannheter du hadde glemt om deg selv.
Oslobiennalen lar den flyktige relasjonelle kunsten sette estetisk dagsorden og risikerer med det å forsvinne sporløst.
Vårutstillingen på Fotogalleriet vil vise «samtidige tendenser i kamerabasert kunst», men forankringen i en utvidet fotografisk situasjon er for utydelig formulert. Det antydes snarere en vedvarende tro på det estetiske og dokumentariske fotografiske objektet.
Udstilling på Arken er velproduceret vold mod sanserne. Det føles som manipulation.
Mikael Øye Hegnar gir hverdagen og nået en historisk patina på Kunstnerforbundet.
Gabriel Alonso og Nikhil Vettukattil viser at de sosiale rommene rundt kunsten kan gi vel så mye som objektene.
Hvad afgangsudstillingen fra Det Jyske Kunstakademi mangler i antal kunstnere, vinder den i kunstnerisk spændvidde og personligt udtryk.
Kunstkritikk støttes av
