Krigstyper og fotnoter
I Lene Bergs familie synes en intens, noen ganger også mytoman, fortellerglede å gå i arv.
I Lene Bergs familie synes en intens, noen ganger også mytoman, fortellerglede å gå i arv.
Humor og undergravende kritik er tilbage på Berlin Biennalen, men udstillingen er bedst, når den er mest alvorlig.
Damla Kilickirans utstilling på Hulias går på sansene løs.
Musée de l’Orangerie i Paris undersöker det suddiga som ett uttryck för motstånd, sorg och visuell fantasi.
Arven efter danseren Kazuko Tsujimura aktiveres, så hendes drift mod at opløse kroppen bliver en ny slags krop.
Taterlandet er en sofistikert utstilling om et folk som satte sin ære i å ikke etterlate seg spor.
Selvom Louisianas Kaari Upson-udstilling kunne gå dybere, borer værkerne sig stadig ind i kroppen.
Masterutstillingen fra Kunstakademiet i Oslo løfter frem den gjensidige avhengigheten som er kunstens sosiale fundament.
På en naturskyddad skärgårdsö visas konst utan påverkan på miljön – och utan onödig domedagsretorik.
Outi Pieskis hittills största utställning i Sverige är en medryckande men splittrad hyllning till Sápmi.
Hos Nnena Kalu er den kreative prosessen ventil for et overarbeidet sanseapparat.
Nanna Abells udstilling i København er anskuelsesundervisning i skulpturel sensibilitet.
Sannsynligvis blir årets utgave av Meta.Morf, Trondheims biennale for kunst og ny teknologi, stående som historisk markør.
Ny samtalsserie om konstkritik i Malmö.
Europeisk vandreutstilling med Frida Kahlo bringer opp i dagen den usikre fremtiden til en samling med dype kulturelle røtter i Mexico.
På et fremvisningsbillede er der altid et par hænder, der viser noget frem, ofte et andet billede.