Nicholas Norton (f.1989) er kunsthistoriker og skribent.
Alt som glitrer
De mange skimrende paljettene i Admir Batlaks utstilling på Munchmuseet avleder ikke fra dens mangel på håndfaste ideer.
De mange skimrende paljettene i Admir Batlaks utstilling på Munchmuseet avleder ikke fra dens mangel på håndfaste ideer.
Kuratorenes forsøk på å viske ut formelle hierarkier i kunstfeltet ender fort med å sløre til makten de selv besitter.
Norske kunstkritikere kan takke et kollektivt fravær av risikovilje for sin marginale rolle i offentligheten.
Per Barclays retrospektiv på Henie Onstad er best når kunsten er fininnstilt på skjøre balanser – mellom kreativ gnist og tradisjon, tilbakeholdenhet og ekspressivitet.
Halvor Rønning temmer det glupske maleriet med overmalinger. Igjen står bilder fulle av selvtvil.
Astrup Fearnley Museet feirer tredve år med en utstilling som forsikrer om at samlingen holder tritt med globale trender.
Munchmuseet retrospektiv med Marianne Bratteli gjør lite for å forsvare påstanden om kunstnerskapets historiske verdi.
Munan Øvrelids virtuose remiksing av historiske malerier er en kunst som lever på lånt tid, men tar også tidsånden på kornet.
Sara Eliassens dokumentariske undersøkelse av Mexicos brutale voldspiral når ikke de analytiske høydene det siktes etter.
Per-Oskar Leus utstilling om frimerker og revolusjon tvinger betrakteren til å tenke som en søkemotor.
Marie Bovos beskjedne akvareller og fotografier anmoder oss om å leve etter solens syklus heller enn nyhetsstrømmens, algoritmenes og finansmarkedenes rytmer.
Basel Abbas og Ruanne Abou-Rahmes fråtsing i kulturelle fragmenter motsier ideen om at identitet er knyttet til én monolittisk kulturarv.
Kirsten Ortweds højdepunkter fra året er af kunstnere, hun ikke kendte på forhånd.
Men billederne overlever for evigt. Postkort fra et residency.
En ASMR-rangle for stressede kulturarbejdere var blandt forfatter og Kunstkritikk-skribent Susanne Christensens mest mindeværdige kunstoplevelser i år.
Wham-bam! Vilken utställning gav Jesper Strömbäck Eklund en intellektuell orgasm?