Barske gleder
Kan kunsten handle om noe annet enn klima og miljø i 2024? Ikke hvis du spør norske institusjoner denne våren.
Kan kunsten handle om noe annet enn klima og miljø i 2024? Ikke hvis du spør norske institusjoner denne våren.
Nationalmuseum kan andas ut för stunden, konstlivet splittras av ett upprop för Gaza men alla älskar queer- och performancekonst.
Skal vi ha en fruktbar diskusjon om maktstrukturer i det norske kunstfeltet må vi se på hva ulike utstillinger får til, ikke bare pøse på med egne erindringer, slik Anna Ihle gjør.
I kommentaren Snillvasking glemmer Nicholas Norton det usynlige arbeidet kuratoren gjør.
Når forestillingerne om kunstens autonomi og forfatterens død er kørt på lossepladsen, er der bare den nøgne afsender tilbage.
Performa i New York virker så oppslukt av sitt eget selvbilde at biennalen har glemt å spørre seg hva dens kunstneriske formål er i dag.
Men billederne overlever for evigt. Postkort fra et residency.
Kunstakademiet i Agder fengsel innfrir den sosiale kunstens sjeldent innfridde løfte om en kreativ myndiggjøring av deltageren.
Ingen kurator. Ikke engang en udvælgelseskomité. Hvad sker der med Documenta? Er det tid til at begynde forfra – eller er enden nær?
Yngre performancekunstnere har tatt innover seg at publikums tid og oppmerksomhet er begrenset.
Munchmuseets formidling undervurderer ikke bare publikums nysgjerrighet, men motarbeider også utstillingens egenart som forskningsmetode.
Kuratorenes forsøk på å viske ut formelle hierarkier i kunstfeltet ender fort med å sløre til makten de selv besitter.
Mikael Lo Prestis malerier er en lavmælt motgift mot raske bilder og kyniske blikk.
Hvor lidt skal der til, før handling bliver kunst? Fluxus-pioneren Alison Knowles’ suppe er stadig potent.
Kjersti G. Andvig og Lars Laumann får til kunststykket å diskutere økonomisk og kulturell ulikhet uten å bli pretensiøse.
Sara-Vide Ericsons hittills största utställning skildrar en mörk värld där människa, djur och omgivning flyter ihop – och något nytt och oroande tar form.