I soloutstillingen Sooooooooooooooooooooooo…ooothe på Noplace i Oslo, presenterer Ayatgali Tuleubek en spekulativ sammenstilling av objekter og materialer. En algoritmisk videoloop spilles av i forgrunnen av et serverskap med en fryseboks med isbiter i. Gummirør er trukket mellom fryseren og en fritthengende glasskolbe med frysevæske, hvor en tilsynelatende uvirksom databrikke er konservert. Fra taket over kolben, henger to meloner i nett.
Alt dette er saklig presentert, men det første som slår en når man kommer inn i utstillingslokalet, er lukten. Det viser seg at en av melonene har gått i bakken i full forråtnelse, og at den stramme lukten stammer fra fruktkjøttet. Det er plantelivets sykliske kommando: Frø, kart, modning, overmodning.
Sammenstillingene i denne utstillingen demonstrerer ulike nivåer av varighet og transformasjon: Videoens loop mot isbitenes smelting, og frysevæskens stabilitet mot melonenes nedbryting. Videoen fremstår som hovedelementet i installasjonen. Her glir bilder over i hverandre i overlappende sekvenser. Klippene er stort sett uten mennesker og dyr. Unntakene er et kort lydspor av barnestemmer mot bildet av et mørkeromskar, og et kort glimt av hester som skritter i samme retning i mørket. Mot de ellers hendelsesløse landskapene i videoen, skaper de flyktige bildene av liv og bevegelse en forhøyet intensitet.
Tittelen Algorithmic video montage with sound innbyr til å lete etter hvilke kommandoer som ligger bak valgene i sammenstillingen av bilder. Som om disse, dersom de identifiseres, er nøklene til å forstå verkets intensjon. Refleksjonene kunstneren gjør seg i arbeidet med et verk, er hos Tuleubek omdøpt til algoritme. Her foreslås likhetstrekk såvel som forskjeller mellom en kalkulasjon og en intuisjon. Å slavisk følge et sett med kommandoer, kan virke som en autoritativ metode å redigere en video etter, men tittelen peker også på at algoritmer kan være prosesser, hvor muligheten til å utføre beregninger er tilstede. Slike prosesser er vi omsluttet av daglig. Her vekkes ikke fornemmelsen av at det er en maskin som har skapt videoen, til det virker den for lite formelaktig. I stedet fremstår algoritmen som et middel for å oppnå et mål.
Innimellom brytes bildene opp av lydassosiative teksthappenings på skjermen: Controversy/ Contro versy/ Ctrl v, eller: No gains/ No pains/ No parking. Det kan minne om generasjon hashtag-dikt, men ender opp som kommandoer, i forskjellige betydninger av ordet; en er en snarvei på tastaturet, den andre et forbud. Koblingen mellom påbud og forbud trekkes opp gjennom hermende lek, før vi igjen presenteres for et naturbilde. Videoen beveger seg videre uten høytidelighet. Som om kunstneren i sin bruk av det digitaliserte formatet er nettopp bruker, og ikke produsent.
Både den menneskelige tanke og kunstig intelligens kan forflytte seg uavhengig av bevegelse i fysisk materie. En assosiasjonsrekke kan på et øyeblikk frakte en milevis avgårde. Likeens kan informasjon flyttes fra maskin til maskin over internett uten merkbare forsinkelser. I Sooooooooooooooooooooooo…ooothe antydes det at disse immaterielle fenomenene – tanke og digital data – nærmer seg hverandre: Endringene i den teknologiske hverdagen griper inn i språket og selvforståelsen, og kunstig intelligens utvikles for å bli mer menneskelignende. Påstander om endringer i menneskers atferd, fordrer at en ser en slik endring som mulig. Frukten og isen som brytes ned over tid, tilrettelegger for en gyldig innvending: Kroppslig liv er både flyktig og langsomt. Det endrer ikke sin nødvendighet etter våre spekulasjoner.
