Kjersti G. Andvig og Lars Laumann får til kunststykket å diskutere økonomisk og kulturell ulikhet uten å bli pretensiøse.
Lys er immaterielt, men utstillingen om fenomenet på Astrup Fearnley Museet framstår som en rekke enkeltverk med skalkede luker imellom.
Munchmuseets triennale viet ny teknologi kunne med fordel spekulert villere.
Marius Engh er en krøllete tenker, men en klinisk elegant kunstner.
Melk innvier nye lokaler på Frogner med etablerte fotokunstnere i lekker og safe gruppeutstilling.
Serina Erfjords Mellom havet og muren er både sørgemonument og lekker øvelse i å lage utstilling.
Nora Adwan møter en pågående, moralsk krise med skjønnhet og innbitt optimisme på Unge Kunstneres Samfund.
Ingen god sak er for stor til å få plass i Jannik Abels utstilling på Kunstnernes Hus.
Livet løsriver seg fra tidligere antatte forutsetninger i Qi Tans utstilling på Atelier Nord.
Antikkens seksuelle og voldelige eksesser er erstattet av lek i Constance Tenviks utstilling på Munchmuseet.
Jules Fischers langtrukne performance på Unge Kunstneres Samfund vil ikke underholde, men inkludere.
Amir Asgharnejads selvbiografiske maleri imponerer med en sårbarhet som aldri kjennes kalkulert.
Varelserna är varken patriotiska eller patriarkala.
Danskarna gör fertilitetskrisen till kåt exportestetik.
Mikael Lo Prestis malerier er en lavmælt motgift mot raske bilder og kyniske blikk.
Hvor lidt skal der til, før handling bliver kunst? Fluxus-pioneren Alison Knowles’ suppe er stadig potent.
