Åneby i Nittedal er noe for seg selv. Eller er det noe i det hele tatt? En Meny, noen hus, et togspor og en skog. Ti minutters gange innover i skogen fra stasjonen ligger det en forhenværende feriehytte der kunstneren Tarje Eikanger Gullaksen tidligere i år åpnet galleriet Grrrunntaket, som nå viser sin andre utstilling: Blind Obsession Unit av Chloe Elgie.
Den smått forfalne hytta er omkranset av trær, men oppleves ikke å ligge langt fra sivilisasjonen, ettersom jeg passerer flere småhus med lys i vinduene da jeg følger Gullaksens veibeskrivelse: langs en traktorvei, opp en steinrøys og til høyre for en strømstolpe i et blåbærkratt. Selv bor han 150 meter unna.
Til tross for tillatelsen til å besiktige eiendommen, føler jeg meg som en inntrenger der jeg klatrer opp den korte stigen til hyttas overbygde veranda. Følelsen blir forsterket da jeg vrir om tallene jeg har fått oppgitt til kodelåsen, åpner døra og går inn i det omlag seks kvadratmeter store rommet, der førsteinntrykket er at jeg har funnet etterlatenskapene til en manisk person som har søkt tilflukt i villmarka for «å finne ut av ting».
Sirlige, vertikale rader med sammenteipede A4-ark dekker så godt som alle veggene i hytta. De er brettet tre ganger, og i to av foldene danner tørkede malingsklatter speilede mønstre. Uttrykket har åpenbare paralleller til de velkjente Rorschach-testene, som jeg ble overrasket over å lese i fjor at faktisk brukes av noen norske psykologer til å personlighetsteste foreldre i barnefordelingssaker.
Elgies versjoner har en kobling til arbeid, ettersom arkene de figurerer på er av typen «kontorrekvisita» – noen er fra en manuell regningsblokk, andre er ruteark, andre igjen er skilleblader til ringpermer. Malingen er svart, brun, blå, gul og fluoriserende rosa i ulike kombinasjoner og grad av uttynning. Om det er faunaen utenfor eller personligheten min som får meg til først å se mønstrene som insektstudier, er uvisst, men da jeg tar rommet i nærmere ettersyn, finner jeg også en visuell gjenklang i det flassende taket og den skjoldete murpussen.
I det innerste av hyttas to rom, der mønsterrekkene fortsetter, er det også en fastmontert køyeseng, og i underkøya ligger det et titall kuler av cedertre, noen store batterier og to båndspillere med kassetter det blant annet står «Oasis live Manchester» på.
Jeg biter meg merke i cedertrekulene, som skal trekke til seg fuktighet og holde skadedyr unna klær, fordi de minner meg om en del av Chew the fat, utstillingen Elgie viste på Borgenheim Rosenhoff i 2023, der en gruppe krystaller omkranset en pose silikagel. Posene følger gjerne med klær og sko, også disse for å trekke ut fuktighet. Det later til å være en interesse for ekstrahering hos Elgie, om det er noe praktisk (som fukt) eller spirituelt (som flekkmaleriene og krystallene kan knyttes til), og det er en viss humor i forsøket på å finne en overlapp mellom de to.
Elgies Rorschach-varianter får meg til å tenke på hvordan datainnsamlingen til internettets mer eller mindre autonome agenter nettopp forsøker å fange opp hva som rører seg i vår underbevissthet, og at det ikke nødvendigvis er informasjonen vi selv deler som er det mest verdifulle, men heller mønstrene og dataen som ligger bakenfor våre bevegelser. Gjennom å være oppmerksom på det egne sinnets understrømninger, er en også et steg nærmere selvråderett over disse, og Blind Obsession Unit legger til rette for å gjennomføre et søk i eget indre i et trygt (strømløst) rom i skogen, utenfor «nettverkene».
Grrrunntaket er ikke alene om å operere der ingen skulle tru at nokon kunne vise samtidskunst. Kunstnerdrevne visningssteder som Harpefoss hotell har holdt det gående i Gudbrandsdalen siden 2014, Saksumdal Tempel så dagens lys en snau halvtime utenfor Lillehammer i 2019 og Velferden Sokndal scene for samtidskunst har også lagt til rette for kunstnerisk aktivitet i Hauge i Dalane i mange år.
Tendensen sier noe om at kunstnere som er bosatt i distriktene ønsker å etablere en sammenheng å jobbe i, det er også mindre risiko i å søke utenfor storbyene når kunsten, eller dokumentasjonen/mytologiseringen av den, likevel kan nå et stort publikum på nett. Samtidig får ny kunnskap om teknologien vi omgir oss med, samt oppdateringer av brukervilkår og retningslinjer hos de store plattformene, stadig flere til å logge av og lengte etter fysiske opplevelser som føles betydningsfulle, eller – som Grrrunntaket – forsøke å skape dem.
