Hvor er vår tids Guernica?

Når Kunstnernes Hus nå rehabiliteres for godt over 100 millioner, er det tid for å spørre om ikke institusjonen burde være noe mer enn den er i dag.

Oversiktsbilde, Den franske utstillingen, Kunstnernes Hus, Oslo, 1938. Utstillingen viste verk av kunstnerne Henri Matisse, Pablo Picasso, Georges Braque og Henri Laurens. Blant annet inngikk Picassos kjente maleri Guernica (1937).

1.

For bare noen få uker siden annonserte Kulturdepartementet en tildeling på 64,4 millioner til rehabilitering av Kunstnernes Hus. Det betyr at institusjonen har klart å hente inn imponerende 113 av de 193 millionene de trenger til dette arbeidet. Hver gang jeg de siste årene har sett referanser til pengeinnsamlingen for å fikse dette bygget, har også det faktum at Picassos maleri Guernica (1937) er blitt vist der dukket opp i tankene mine. Denne kunsthistoriske kuriositeten føles som om den må faktasjekkes på nytt hver gang. Fra vårt perspektiv i dag er det utallige grunner til at dette fremstår høyst urealistisk: konservatoriske, økonomiske, diskursive. Maleriet er et av den moderne kunsthistoriens mest kjente, anerkjente og betydningsfulle verk, og var en del av en utstilling i 1938 som er blitt kjent som Den franske utstillingen, med de fire kunstnerne George Braque (1882-1963), Henri Laurens (1885-1954), Henri Matisse (1869-1954) og, altså, Pablo Picasso (1881-1979). 

Utstillingen ble umiddelbart betraktet som et sensasjonelt bidrag til norsk kunstliv, sågar den norske offentligheten. Den trakk tusenvis av besøkende og ble omtalt i aviser over hele landet, ikke minst på grunn av Guernica, Picassos fremstilling av den baskiske landsbyen med samme navn som ble bombet av tyske jagerfly 26. april 1937, under den spanske borgerkrigen, der Hitlers Tyskland støttet det fascistiske kuppet som skulle lede frem til Francisco Francos 40-årige diktatur. Med et format på omtrent 3,5 x 8 meter er det et monumentalt verk. I forbindelse med utstillingen på Kunstnernes Hus skrev kunstneren Reidar Aulie om «den sataniske voldsomheten i Picassos utforming» og oppfordret alle til å se maleriet uten «alle fordommer, alle meninger» og heller «la dette orkesteret skylle over oss» (Arbeiderbladet, 15. januar 1938). 

Etter Kunstnernes Hus reiste Den franske utstillingen videre til Liljevalchs konsthall i Stockholm og til slutt Statens Museum for Kunst i København. I årene etter den skandinaviske turnéen, ble maleriet vist jevnlig. Den lengste perioden på ett sted var et rom viet Picasso på Museum of Modern Art (MoMA) i New York fra 1939 til 1981, avbrutt av enkelte utlån underveis. Siden 1992 har det hengt permanent i Reina Sofia i Madrid. Ikke bare er Guernica det med god margin største trekkplasteret i museet, men det utgjør i dag den konseptuelle kjernen i en samlingspresentasjon som opprinnelig ble iverksatt av den forrige direktøren, Manuel Borja-Villel. I 2021 fullførte han og museets kuratoriske team en fullstendig omhenging bygget opp rundt maleriets protest ikke bare mot bombeflyenes forbrytelser mot menneskeheten, men i enda større grad mot de fascistiske beveggrunnene bak. 

Oversiktsbilde, COMMUNICATING VESSELS. Collection 1881–2021, Museo Reina Sofía, Madrid.

Reina Sofias bruk av Guernica kan betraktes som en anerkjennelse, nærmest en konsekvens, av kunstverkets status som et slags første eksempel på den påfølgende periodens politiske kunst. Maleriet erkroneksempelet på hvordan en aktivistisk tendens kan spores i samtidskunsten gjennom det siste århundret. Resultatet var en av de mest kompromissløse og spissede samlingspresentasjonene i noe europeisk museum, i realiteten et helt museum viet kunst som kan hjelpe oss å forstå sammenhenger mellom 1930-tallets og dagens fremvoksende fascistiske tendenser. Dette grepet ledet til en omfattende kritikk mot Borja-Villel fra deler av den nylig dominerende spanske høyresiden som mente at direktøren benyttet museet til å bedrive ytterliggående venstreradikal politikk, og han forlot deretter museet i 2023. Fra et kunstnerisk perspektiv var det mest interessante den unike korrespondansen mellom et kunstverks eksepsjonelle estetiske og politiske dimensjoner og det tilsvarende skyhøye kuratoriske ambisjonsnivået. 

2.

Ett av øyeblikkene da jeg ble slått av tanken om at Guernica hadde hengt på fondveggen i den ve(n)stre av Kunstnernes Hus’ to overlyssaler, var derfor mens jeg stod i døråpningen og kikket inn på installasjonen av stokker og greiner kunstneren hadde spikket om til en slags stiger, som fylte dette rommet under Jannik Abels utstilling Back to the Land. Utstillingen, som også hadde et omfattende samtaleprogram med en tidstypisk aktivistisk profil, kombinerte en rekke av de siste årenes tendenser i norsk politisk engasjert samtidskunst, fra miljøaktivisme og økomaterialisme til relasjonelle verk performativt dokumentert i sosiale medier. Den utgjorde den kanskje mest tydelige posisjoneringen av et spesifikt politisk prosjekt i utstillingsform fra de siste ti årenes program på Kunstnernes Hus. 

Utstillingen fikk gjennomgående god omtale, og det var åpenbart mange som satte pris på den, ikke minst i det publikumssegmentet som frekventerer institusjoner som nettopp Kunstnernes Hus, Unge Kunstneres Samfund, Kunstnerforbundet og Fotogalleriet. Anekdotisk var den også rundt omkring i feltet en av de mest utskjelte utstillingene jeg kan huske i nyere tid. I utgangspunktet vil jeg egentlig se det nivået av forakt utstillingen ble omtalt med som en kuratorisk styrke; det er jo tross alt egentlig vanskelig å oppnå noe særlig av reaksjoner på kunst i dag. 99 prosent av alt som presenteres og vises flyter forbi mens fagpublikummet ytrer svært lite. Det er selvsagt mulig dette sier mest om hvem jeg omgir meg med, men uten å gå for mye i detalj, så er det ikke akkurat Subjekt-lesende alt-rightere eller figurative malere. I tilfellet Abel-utstillingen opplevdes det blant enkelte å være snakk om en reaktiv aversjon av en litt gammeldags «kvist og kvast som kalles kunst»-karakter, mens det hos andre åpenbart var en mer problematisk kulturkrigsmotivert irritasjon over utstillingens sterke «woke»-ideologi. Hos andre igjen en salig blanding. 

For egen del var det også noe med utstillingen som skurret – og som dessuten opplevdes symptomatisk for store deler av programmet ved Kunstnernes Hus for øvrig. Abels utstilling fungerer godt som case for denne utviklingen fordi den i særlig grad forener de uttalte sosiale og politiske ambisjonene slik de gjennomgående er kommet til uttrykk i utstillingstekster og diskursivt program de seneste årene. På den ene siden er det snakk om en overtydelighet i det jeg i det lengste hadde håpet å kunne unngå å betegne som verdisignalisering, men ordet er til tross for sin høyrekodede aura, uunngåelig her. Ikke minst var det en slags selvfornøydhet i godhetsretorikken rundt utstillingen som ikke hadde følge av en tilstrekkelig grad av overbevisningskraft hva gjaldt det kunstneriske nivået; utstillingen var en nokså tidstypisk installasjon av lett bearbeidet organisk materiale slik man hadde sett noen dusin av på diverse internasjonale utstillinger og biennaler det foregående tiåret, påhektet et narrativ om urett og kriser som fremstod som det skulle virke affektivt på et nokså manipulativt, og banalt, vis. Utstillingen minnet meg mest av alt om det velkjente John Cage-sitatet: «I don’t mind being moved, but I don’t like to be pushed.» 

3.

Vektingen av politisk posisjonering fremfor mer konvensjonelle kunstneriske ambisjoner er ikke unikt for Kunstnernes Hus, men snarere typisk for mange kunstinstitusjoner i dag. Kunstnernes Hus eies av en selvstendig stiftelse og er, som navnet tilsier, kunstnernes hus. Det vil enkelt forklart si at det er kunstnerorganisasjonene som bestemmer over huset gjennom et råd som de oppnevner representanter til, og som i neste omgang velger hvem som skal sitte i styret. Dette eierskapet preger også i stor grad programmet, og har omfattende konsekvenser for institusjonens rolle i norsk offentlighet. Den snevre omsorgs- og infrastrukturorienterte programmeringskulturen Kunstnernes Hus domineres av i dag, springer åpenbart ut av rådende interesser på kunsthøyskoler, kunstnerdrevne visningssteder, mindre kunsthaller og lignende institusjoner som primært er befolket av kunstnere, og er farget av dette segmentets til enhver tid rådende fagpolitiske interesser og mer generelle verdier. Når en slik kunstfeltintern, for ikke å si kunstnerstandsintern, programmeringskultur i så høy grad får lov til å dominere landets kanskje aller fineste utstillingsrom, blir spørsmålet om man ikke rett og slett sikter for lavt. 

Utstillingsprogrammet er ikke nødvendigvis direkte «dårlig», men det er sjelden «bra nok». Betrakter vi utstillingsprogrammet på Kunstnernes Hus de siste ti årene som helhet, ser vi i hovedsak en veksling mellom solopresentasjoner av norsk kunstnere i tidlig midtkarriere, et mindre antall tematiske gruppeutstillinger med varierende presisjon, og enkelte arbitrære internasjonale utstikkere som duoen Pauline Baudry og Renate Lorenz. Når vi ser dette i sammenheng med den årlige forekomsten av den juryerte Høstutstillingen, så er det som om det svever en sky av akkumulert middelmådighet over institusjonen, og at denne er desto mer iøynefallende fordi det er så åpenbart at Kunstnernes Hus kunne og burde være noe mye mer. 

Oversiktsbilde, Pauline Boudry / Renate Lorenz, Walk Silently in the Dark Until Your Feet Become Ears, Kunstnernes Hus, Oslo, 2023. Foto: Annik Wetter.

4.

Det er vanskelig å tenke seg at et lignende prosjekt som Den franske utstillingen kunne finne sted i dag. Til det står det «private» samler- og kunsthandlersegmentet som i sin tid finansierte denne utstillingen, for langt fra de idealene og ambisjonene for kunsten som Kunstnernes Hus domineres av. Den franske utstillingen var organisert av den norske kunsthandleren Walther Halvorsen (1887-1972) med økonomisk garanti fra Dagbladet. Arbeidene var for det meste utlånt av den franske samleren og galleristen Paul Rosenberg (1881-1959). Alt i alt fremstår utstillingen som et i dag utenkelig produkt av at vidt ulike aktører dro i samme retning, og at man nådde et mål som tilsynelatende alle var fornøyd med. Denne type konsensus finnes knapt i dag, og det er vanskelig å skulle se noe annet svar på hvorfor det var mulig da enn det enkle faktum at kunsten faktisk var på det høyest tenkelige kvalitetsnivået for den tiden utstillingen ble til, enn så lenge vi snakker om kunstnere som på dette tidspunktet ubestridelig var blant tidens aller mest betydningsfulle. 

Den type samarbeid som lå til grunn for Den franske utstillingen er også infrastruktur, og her berører vi et annet aspekt, nemlig hva som egentlig ligger i uttrykket «#HusetVårt», som er hashtagen Kunstnernes Hus bruker i innsamlingskampanjen de har gående for å få støtte til å renovere bygningsmassen. Hvem er det egentlig som tenkes innlemmet i det viet som har dette eierskapet til «Huset»? Det er relativt utenkelig at en tung medieaktør (som Dagbladet anno 1938) skulle inngå i et partnerskap med et visningssted som Kunstnernes Hus i dag. Det er ytterst lite næringslivsspons i det norske kunstfeltet som helhet, og ser man til det rådende utstillingsprogrammet, er det forsvinnende lite å friste potensielle private støttespillere, andre enn idealistiske fond og stiftelser, med. 

5.

Når jeg formulerer en kritikk av denne typen, balanserer jeg åpenbart hårfint langs en linje der et ønske om kunstnerisk «kvalitet» kan forveksles med å alliere seg med et politisk «reaksjonært» prosjekt, slik mange av de senere årenes diskusjoner om kvalitative forskjeller i kulturen har hatt en tendens til å ende i ufruktbar kulturkrigsretorikk, eksempelvis arbeidet med en svensk «kulturkanon». Dermed er det viktig å understreke at jeg ikke er uenig i de politiske verdiene som ligger til grunn for programmet ved Kunstnernes Hus og andre lignende institusjoner. Det handler snarere om å stille spørsmål ved hvorvidt disse verdiene settes ut i live på en strategisk klok måte. For mye av den politisk motiverte og sosialt orienterte programmeringen av kunstinstitusjoner fremstår i dag mest av alt som en fullt ut internalisert byråkratisk impuls, en organisasjonskultur gjennomsyret av forvaltningslogikk, men som likevel forstår seg selv som kunstnerisk «progressiv», kanskje ikke minst fordi den er «politisk» motivert. 

Den nye verkstedhallen i tidligere Sal Haaken på Henie Onstad Kunstsenter i Bærum. Illustrasjon: + groma.

I beskrivelsen av renoveringsplanene for Kunstnerne Hus som ligger ute på nettsiden deres, nevnes blant annet: «Rom for barn og unge. Nye undervisnings- og formidlingsarealer. Plass til hele skoleklasser og kreative læringsopplevelser». Det er selvfølgelig flott at kunstinstitusjonene våre har disse mulighetene. Likevel er det etter hvert forstemmende at det ikke skal være mulig å lese om en kunstinstitusjons ambisjoner uten å måtte se disse formuleringene igjen og igjen. 

Alle som har arbeidet i en moderne kunstinstitusjon vet hvor mye tid som går med til å utvikle, søke om, drifte og rapportere om tradisjonelt sekundære aspekter ved hva institusjonen driver med. Og alle som har arbeidet som kurator i en kunstinstitusjon de siste 20-30 årene vet hvordan disse sidene ved organisasjonens virksomhet nå er blitt så dominerende at institusjonene etter hvert også tiltrekker seg personer til formidlingsstillinger som later til å tro at dette er kunstinstitusjonenes primære funksjon. Når formidlingsprosjekter også er lettere å finansiere enn utstillinger, blir dette en selvforsterkende dynamikk.

Det er for eksempel nærmest umulig å søke støtte fra organisasjoner som Bergesenstiftelsen og Sparebankstiftelsen DNB uten at slike hensyn og lovnader inngår som en sentral del av begrunnelsen. Dermed får man prosjekter som ombyggingen av Sal Haaken på Henie Onstad kunstsenter til det som trolig blir verdens mest fancy formidlingsarealer, eller Kunstavisens satsning «Kunst og unge stemmer». I dette prosjektet gis uetablerte skribenter anledning til å øve seg på å bli kunstkritikere for en leserskare som trolig forventer, og i hvert fall fortjener, en mer kvalifisert dekning av feltet innenfor den allerede kritisk mangelfulle samtalen rundt billedkunst i norsk offentlighet. Det fremstår i hvert fall ikke som et troverdig langsiktig prosjekt enn så lenge det ikke gjøres noe tilsvarende for å sikre en bærekraftig situasjon for de stakkars få som måtte ønske å utvikle en livslang karriere som kritikere.

Vi ser i så å si alle institusjoner den samme tendensen til at bygningsmasse, formidlingsrom og formidlingsprogrammer støttes, mens den historiske kjernevirksomheten, produksjon av utstillinger, faller stadig lengre ned i prioriteringene. Samtidig skyter kostnadene knyttet til det å lage ambisiøse utstillinger i været, siden inflasjonen påvirker typiske utgiftsposter som transport, materialer, arbeidskraft og reiser, mens de i hovedsak offentlig finansierte budsjettene til disse institusjonene krymper.  

Oversiktsbilde, Kunst som straff, 2023, Kunstnernes Hus, Oslo. Foto: Vegard Kleven.

Den type privat finansiering man tidligere så i form av det samarbeidet som lå bak en utstilling som Den franske utstillingen er i dag langt på vei erstattet av private stiftelser som av ulike årsaker har definert sin virksomhet som bundet opp til å støtte formidlingsrettet arbeid. Dette leder til en forsterkning av kunstinstitusjonene som diffuse opplevelsessentra med et bredt tilbud av aktiviteter, ikke lenger i stand til å prioritere det som historisk har vært kjerneoppgaven deres. 

Spørsmålet som melder seg er derfor hvordan den nødvendige økonomien – som gjerne krever en allianse mellom kunstnere og ulike private interessenter, fra profesjonelle aktører i kunstfeltet til det interesserte publikummet – kan etableres også ved en institusjon som Kunstnernes Hus anno 2026. For denne alliansen har alltid hvilt på om ikke rett ut konsensus, så i det minste på et felles begjær etter bra kunst. Man arbeider nå utfra en forståelse av at kunstens «faglighet» ikke lenger er definert i henhold til strengt kunstinterne kriterier, men også, i like høy grad som estetisk erfaring, vektlegger omsorgsverdier, eksemplifisert ved et prosjekt som Jannik Abels, eller infrastruktur, slik dette kommer til uttrykk i – for å velge ett eksempel blant mange – en utstilling som Kunst som straff, som ble vist på Kunstnernes Hus i 2023, der innsatte ved Agder fengsel i regi av Kunst i offentlig rom-prosjektet Agder Kunstakademi, hadde gjennomført en «kunstutdannelse». 

Dette nypluralistiske paradigmet påvirker hvordan mange forholder seg til og vurderer kvalitet i kunstfeltet. Når man kuraterer utstillinger og programmerer institusjoner med utgangspunkt i denne utvidede forståelsen av kvalitet i kunsten, så er det kanskje nødvendig å kommunisere tydeligere at man nå arbeider med «andre verktøy», og at forestillingen om kvalitetsvurderingen som noe som kun forholder seg til verkets beskaffenhet som kunstverk, ikke lenger er gyldig. Dette er imidlertid ikke uten nye utfordringer, spesielt når man skal kommunisere med en bredere offentlighet. 

6. 

Den måten å programmere på som institusjoner som Kunstnernes Hus, så vel som Unge Kunstneres Samfund, Fotogalleriet, Kunsthall Oslo og til dels Oslo kunstforening, har hatt tendenser til de siste årene, er motivert av et ideologisk prosjekt som primært handler om at kunstfeltet skal åpnes opp for kunstnere, fagpersoner og publikum med mer variert bakgrunn enn hva som har vært vanlig tidligere. Det er naturlig å være sympatisk innstilt til dette prosjektet, men like fullt oppleves det nå som noe enerådende ved disse institusjonene. Institusjonene som er mest opptatt av mangfoldiggjøringen av feltet virker ofte å ha sett seg blinde på sitt prosjekt på en måte som gjør at disse legitime back office-spørsmålene blir til hovedfokuset i det formidlingsmessige, det diskursive og etter hvert også det kunstneriske innholdet. (For en relatert diskusjon, se denne kommentaren av Maria Moseng.)

Aidan Moesby, Conversations, 2024. Installasjonsbilde, Å håndtere spindelve, UKS, Oslo, 2026. Fra utstilling med kunstnere fra nettverket Neurodivergent/Funkis Cultural Workers Forum. Foto: Vegard Kleven.

En beslektet tendens er innstillingen der man, langt på vei ved hjelp av de samme virkemidlene, fokuserer på selve institusjonen. Her tenker man at det å søke større publikumsgrupper ikke legitimeres ved å referere til dette publikummets mangfold alene, men at et størst mulig potensielt publikum er nødvendig for å sikre institusjons eksistensvilkår og fremtid – det vil si en slags kulturbyråkratisk variant av en kapitalistisk forestilling om vekst. Et udiskutert grunnpremiss her er at en institusjon i seg selv kan ha noen som helst form for verdi uavhengig av innholdet den produserer. 

Noen ganger blir dette perspektivet parodisk tydelig, som i Morgenbladets exit-intervju med forhenværende direktør for Munchmuseet, nå direktør for Moderna Museet, Tone Hansen der hun sier: «I løpet av bare noen få år er vi blitt en kulturnasjon.» Vi forstår selvfølgelig hva hun mener: at satsning på store institusjoner, som Munchmuseet og det nye Nasjonalmuseet, per definisjon er en satsning på kultur. Men dette er feil. Institusjoner eller, enda verre, bygningene de befinner seg i, kan ikke i seg selv forstås som kvalitetstegn på kulturens vegne. At man har fått en ny museumsbygning er, utover en eventuell arkitektonisk verdi, like lite «kultur» som en organisatorisk museumsenhet er det. Kultur er bare det som produseres; for å eksemplifisere via et annet kulturuttrykk: et forlag har i seg selv ingen kulturell verdi dersom alle bøkene det publiserer er elendige. 

Ingen av de store institusjonene som har fått nye bygninger de siste årene kan sies å produsere utstillinger på et høyere nivå i dag en hva de gjorde tidligere. I mange tilfeller tvert imot. Institusjoner er i siste instans kun sitt innhold, altså hva ledelsen og fagmiljøene til enhver tid velger og evner å presentere. Det er, for å velge det mest graverende eksempelet jeg kan komme på, vanskelig å gå med på at en utstilling som Arif på Munch er en «kulturnasjon» verdig. I denne utstillingen på Munchmuseet i 2024 viste den norske rapperen Arif diverse immersive audiovisuelle produkter («inspirert av Edvard Munchs kunst») og en svært lang musikkvideo. Samtidig arbeidet han fra et temporært musikkstudio i et tilstøtende rom, der publikum også hadde mulighet til å skrive små brev til ham. Slike prosjekter er åpenbart utelukkende produsert for å tiltrekke seg nye publikumsgrupper, og er kroneksempler på hvordan eventifiseringslogikken i dag påvirker utstillingsprogrammene. Dette utgjør et knefall for en politisk målstyring som i svært liten grad dreier seg om meningsfullt å bidra til kunstoffentligheten og kunsthistorien. 

Denne omveien bare for å si at den største faren Kunstnernes Hus står overfor i øyeblikket, er at de med den type støtte de nå mottar gjør seg enda mer sårbare for instrumentell manipulasjon via stiftelsers og direktoraters «myke» makt. Utfordringen er å beskytte seg mot denne i størst mulig grad, for å unngå å falle inn i den samme type kvalitetsbefridd sentrumspopulisme som allerede preger for mye av programmene til institusjoner som Nasjonalmuseet og Munchmuseet.

I utstillingen Arif på Munch i 2024 kunne publikum skrive hilsener til kunstneren på små lapper. Foto: Erlend Hammer.

7.

Kunstnernes Hus har i perioder fremstått som en kunstnerisk radikal og ambisiøs institusjon for samtidskunst i Norge, men det har vel ikke opplevdes slik siden den var ledet av Maaretta Jaukkuri eller Åsmund Thorkildsen på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 00-tallet. Kanskje er det derfor betimelig å spørre seg om ikke det alltid har vært nettopp sånn det føles: at Kunstnernes Hus’ radikale identitet er noe som tilhører en mytisk fortid, eller at det er et aldri fullt ut realisert potensiale som kontinuerlig kveles av en påtrengende middelmådighet. Etter Den franske utstillingen i 1938 viste man en utstilling med malerne Hjalmar Haalke (1894-1964), Halvdan Holbø (1907-1995) og Herman Isaachsen (1892-1968). Nettopp. Ikke jeg heller. 

Kanskje har dette alltid vært det primære mandatet for Kunstnernes Hus: å vise norske kunstnere midtveis i karrieren uavhengig av hvorvidt det kan forventes at de skal sette all verdens spor etter seg. Nå var det riktignok vesentlig flere utstillinger per år den gang sammenlignet med i dag, men det føles likevel som om det er her kjernen i problemene knyttet til Kunstnernes Hus i dag ligger. Det er simpelthen en slags kløft mellom ulike syn på hva denne institusjonen skal være.

Kunstnernes Hus representerer norske kunstnere, men det er også en institusjon med kuratorisk ledelse. Slik har det vært siden i hvert fall tilbake til 90-tallet. Da må det være mulig å forvente et program som bærer en reelt kuratorisk signatur. Ellers kan man like gjerne gå tilbake til å ha en «direksjon», slik man hadde tidligere, eller begynne med den type komité-«kuratering» vi finner på eksempelvis Landsforeningen Norske Malere, Unge Kunstneres Samfund eller Kunstnerforbundet.

Jeg vil mene at bare de uovertrufne utstillingssalene på Kunstnernes Hus alene forplikter institusjonen til å være noe mer enn nok et demokratisk styrt showroom for lokale kunstnere midt i karrieren, påhektet enkeltutstillinger med sosialt og politisk ferniss, ikke minst i en by hvor vi per i dag ikke har et visningssted av samme format som for eksempel Bergen Kunsthall. Der har man i over 20 år lyktes i å kombinere det som i hovedsak alltid fremstår som substansielle utstillinger hva enten det er internasjonale eller norske kunstnere, gruppeutstillinger eller solopresentasjoner. Ikke minst kan man se tilbake på de tre foregående direktørenes perioder og ane bevisste og distinkte kuratoriske prosjekter. Dette burde være posisjonen Kunstnernes Hus etterstreber å ha i Oslo. I stedet har vi de siste ti årene for det meste sett et slags minste felles multiplum av en «korrekt» kontemporær feltkonsensus og et fravær av kuratorisk agens.

Er det overhodet mulig å tenke seg at Kunstnernes Hus kan være både en skarpt programmert kunsthall som setter den mest ambisiøse norske kunsten i kontekst med internasjonal kunst og samtidig tilfredsstille det nasjonale feltets forventninger om også å vise utstillinger à la Haalke, Holbø og Isaachsen? Sannsynligvis må man velge. Og kanskje kunne man si at Kunstnernes Hus er for viktig til å la kunstnerne alene ha ansvaret for det valget.

Hjalmar Haalke, Søstre, 1936. Olje på lerret, 90 x 85 cm. Foto: Børre Høstland.