Denne helgen åpner to nye gallerier i hver sin del av Oslo sentrum. Gerhardsen Gerner åpner på Tjuvholmen, mens Standard (Oslo) flytter østover, til Waldemar Thranes gate.
De to galleriene åpner i nye lokaler av helt forskjellige grunner. Gerhardsen Gerner, med direktørene Atle Gerhardsen, Marina Gerner-Mathisen og Nicolai Gerner-Mathisen, som lenge har drevet galleri i Berlin, øyner muligheten for et nytt «blue chip»-galleri i Oslo og åpner med en utstilling som presenterer den danske kunstneren Tal R. Eivind Furnesvik har i løpet av de nesten nøyaktig syv årene galleriet har ligget i Hegdehaugsveien sannsynligvis tømt rommet for nært opptil all den utstillingsformalistiske mening som var mulig, og åpner med en utstilling av Matias Faldbakken (som samtidig også gjør en utstilling i de gamle lokalene, som fremdeles er midlertidig i bruk), en av galleriets gallionsfigurer siden begynnelsen. Standards nye lokaler må sies å befinne seg i en mer perifer del av byen enn tidligere, men ligger for eksempel også nærmere både Kunsthøgskolen og OCA. Dessuten er kunstnerne som er annonsert for utstillinger neste år alle hentet fra stallen, og dette forsterker galleriets godt etablerte familiepregede profil. Standard (Oslo) er det internasjonalt mest profilerte galleriet, stallen deres består og av unge kunstnere som fremdeles er på vei oppover karrierestigen.
Mens Standard allerede har annonsert hele utstillingsprogrammet for 2013, er Gerner Gerhardsen mer tilbakeholdne med hva som kommer etter hvert. Det er imidlertid nærliggende å tro at galleriets profil, i tillegg til kunstnerne de allerede representerer i Berlin, kommer til å preges av kunstnere galleriet ikke har mulighet til å representere i Berlin, men som opp gjennom årene har deltatt på galleriets gruppeutstillinger. I så fall er det grunn til å forvente utstillinger med kunstnere som Liam Gillick, Douglas Gordon og Wolfgang Tillmans.
Helgens åpninger innebærer på mange måter et nytt kapittel i Oslos gallerihistorie. For et par uker siden kom jeg kjørende inn til Oslo på den gamle Mosseveien, og det var påfallende hvor mye mer synlig det nye Astrup Fearnley-museet var fra denne innfarten enn hva Operaen er. Tjuvholmen er kanskje i ferd med å etablere seg som en slags motor i hovedstadens nye kulturlandskap, men det er vel de færreste blant aktørene i feltet som ikke heier på østkanten. Mens «den unge galleriscenen» ser ut til å ha stabilisert seg i Gamlebyen og på Grønland, er derfor det nye Oslo kanskje aller mest interessant for Galleri Riis. Galleriet var forutseende da de etablerte seg på Filipstadkaien i 2005, men vil etter hvert måtte flytte når utbyggingen av Filipstadkaien blir en realitet. Det er kanskje ikke realistisk at Riis skulle flytte særlig langt østover, men det er helt klart at galleriets profil, med etablerte kunstnerskap og kunstnere midt i karrieren, ville passe bedre inn et annet sted enn på Tjuvholmen. Et galleri på Bislett eller St. Hanshaugen ville utgjøre et interessant bidrag til byens kunstgeografi. Dersom man i tillegg faktisk klarte å etablere planer for å bygge om Munchmuseet på Tøyen, kunne man dermed bidra til et mer balansert forhold mellom øst og vest også når det gjelder viktige visningssteder for kunst.
