Jeg måtte gå sju år på kunstskoler for å lære meg å redigere videomateriale med det samme kompetansenivået som en hvilken som helst 11-åring oppvokst på internett. Kokettering til side: Distribusjonen, eller snarere dissemineringen av bilder som internett tilrettelegger for, gjør at det ikke er kunsten som griper inn i livet så mye som at livet suges inn i en kunstig sfære.
Internettets tilsynelatende nærdemokratiske plattformer, som blant kunstnere med aktivistiske motivasjoner er blitt brukt for å fremme sosiale saker, kan fort bli et ekkokammer som kjæler for ens egne holdninger og sensurerer meningsmotstandere, noe Sandra Mujinga påpeker i Kunstkritikks intervju med henne. Dessuten har hyperkommunikasjonen ført til at arbeidet griper inn i arbeidstakernes fritid – man må være «friends» med sjefen, selv om denne måtte være en foraktelig despot, og eposter forventes besvart til alle døgnets tider. For en yrkesgruppe som kunstnere, som «er på jobb hele tiden», er dette kanskje ekstra prekært. Og når produksjonsmidlene består av folks egne tanker og kropper, blir fremmedgjøringen alarmerende.
Sandra Mujinga foreslår en løsning i sin utstilling Real Friends på Oslo Kunstforening: Man må beherske «flerkroppsligheten», bevare integritet og selvbestemmelsesrett. Man må kort sagt ta kontroll over produksjonsmidlene. Opplevelsen av utstillingen er som om man har falt inn i en intens, tilfangsrik feed. Og feeden er Sandra Mujingas, selv om hun benytter seg av avatarer og samples, og et billedspråk som er gjenkjennelig inn i det vulgære. Mujinga, som ble uteksaminert fra Konsthögskolan i Malmö i 2015, har en praksis som absolutt kler, men ikke er avhengig av tradisjonelle visningsformer som en galleripresentasjon. Man kan tune inn på kanal Mujinga via Instagram, Soundcloud, Vimeo etc., hvor hun arbeider tilsynelatende kontinuerlig. Som en konsekvens er Mujingas forståelse og evne til å iscenesette materialet hun bruker så grundig at Real Friends oppnår en svimlende letthet – til tross for at samtlige verk er arbeidsintensive nyproduksjoner.
Utstillingen, som henter mye råmateriale fra et opphold i Kongo, introduseres med installasjonen Throwing Voice. En videoprojisert avatar sees gjennom vridde og delvis reflekterende pleksiglasskulpturer. He Who Was Shared vises på skjerm i samme rom, og er utstillingens eneste tradisjonelt narrative video. Den viser en scene fra Virunga nasjonalpark. En guide leder an mens han fekter bort buskas med en diger kniv. Kamera følger hakk i hæl, til man treffer på en gorillafamilie. Man opplever det invaderende i turistens blikk. Familien tar ingen notis av det plutselige besøket. Som varer i en turistindustri er de vant til å bli beglodd. Kontrasten mellom guidens våpen, kameraets aktive tilstedeværelse og den likeglade familien, er ubehagelig. Er det sharing eller stealing man er vitne til?
Da er videoarbeidene i utstillingens andre rom lystigere. I Ten Minutes of Sun, ser vi modeller posere i kostymer kunstneren har tilvirket av vest-afrikanske tekstiler. Bevegelsesmønsteret er stilisert, modellene strekker på seg i minimalistiske koreografier til et lydspor av Mujingas suggererende elektroniske musikk. Verksittelen spiller på HMS-råd om å bevege seg utendørs i sola etter at man har sittet foran en lysende retinaskjerm dagen lang. Projeksjonen ILYNL (It’s Like You Never Left) vis-a-vis viser et lignende bevegelsesmønster. Avataren her aper memer, umiddelbart gjenkjennelige for dem som befatter seg med slikt. Det skaper en blanding av familiaritet og merkeliggjøring å se et «ekte menneske» omskape seg til en avansert emoji.
Utstillingsdramaturgien avsluttes med den vakre portrettserien Humans, on the Other Hand Lied Easily and Often av en gorillahann Mujinga fotograferte i Virunga nasjonalpark. Portrettene er nærgående, nysgjerrige, men respektfulle og vare. Det er svalende i en ellers velkomponert, men hektisk utstilling, og dessuten fortrøstningsfulle for den defaitistiske seer: Det finnes et subjekt. Jeg får trua på Mujingas skakkstilling av samtidens hegemoniske estetikk. Men jeg akker meg over at en slik løsning innebærer et konstant, konsentrasjonskrevende arbeid for å ha en virkning. Når skal man ha fri?
