I musikkavisen Puls rapporterte Torgrim Eggen fra Tidskonsept II, en konsertkveld med det tyske bandet Einstürzende Neubauten, som kunstnergruppen Lambretta arrangerte i det romslige atelieret sitt i Oslo, høsten 1983. Fra taket hang store, opprevne malerier på presenninger. En kreasjon av hvite rørstoler var festet høyt oppe på en av veggene. Vinduene var blendet med tekstiler, og et flimrende lys bredte seg ut i lokalet fra en påle med tv-apparater. På scenen arbeidet musikerne med skrapmetall, et bål, pressluftbor og vinkelsliper. Bak dem ble bilder av stridsvogner, dyreskrotter og snuff-filmer projisert. Da bandet gikk av scenen skal publikum ifølge Eggen ha tatt ekstranummeret i egne hender: «Folk dundrer løs med alt de finner og hiver jernskrapet på scenen fram og tilbake i all aske og knust glass. Gruppa kommer ut igjen for å redde instrumenter og forsterkere, og finner ut at de like godt kan delta i ødeleggelsene de har inspirert, så det utkjempes en duell mellom publikum og musikere med tønner, fat og jernskrammel». Angivelig ble alle kunstnernes arbeider brent og ødelagt.
Deler av Eggens konsertanmeldelse er gjengitt i katalogteksten han har skrevet til utstillingen Kunst ER! Kunstnergruppen Lambretta, som nå vises på Kristiansand Kunsthall. Det later til at Lambrettas dystopiske innredning av atelieret oppmuntret til kveldens ekstatiske destruktivitet, og det er denne hodeløse energiutladningen, overskridelsen av så vel sosiale normer som grensene mellom kunst, musikk, kunstnere og publikum, som ifølge mytene karakteriserer utstillingene kunstnerne kalte Tidskonsepter. Førti år senere, i en kunstinstitusjon som forståelig nok ikke ønsker å herpe lokalene sine, er det utfordrende å re-presentere denne energien.
Opprinnelig besto Lambretta av ni kunstnere som delte et atelier på mer enn tohundre kvadratmeter i Lakkegata 79 i Oslo. Til en utstilling i Wang kunsthandel i 1983 laget kunstnerne et bråkjekt manifest som tok til orde for impulsivitet med paroler som: «bort med feigheten», «La kunsten få tilbake sin kultiske funksjon» og «Frykt naturen, bygg den ut, la alt være berørt av menneskehender». Fra 1982 til 1985 viste Lambretta fem Tidskonsepter i Oslo og andre europeiske byer, men etter konserten med Einstürzende Neubauten ble de ni kunstnerne til seks. Utstillingen i Kristiansand er laget av Edgar Ballo, Axel Ekwall, Erik Annar Evensen, Ole Henrik Hagen, Terje Uhrn og Jon Arne Mogstad. (Sistnevnte er for øvrig gift med utstillingens kurator, og kunsthallens kunstneriske leder, Cecilie Nissen.)
Kunsthallen har dempet Lambrettas opprørske tendenser. De to første utstillingssalene viser store, nonfigurative, «heftige» malerier som kunstnerne laget hver for seg, og i hovedsak etter at gruppa gikk i oppløsning. Deretter følger i alt tre rom med videodokumentasjon, og sirlige presentasjoner av avisutklipp, anmeldelser, nyhetsoppslag, og kataloger fra deres tidligere – og andre samtidige – utstillinger. Helt innerst i kunsthallen vises en reproduksjon av Tidskonsept IV (1985).
Her inne står flere badekar og spruter små vannsøyler som lager en sildrende «musikk». To glisne juletærer roterer på toppen av en sokkel med abrupte mellomrom. Granbar festet til vertikale bjelker gir rommet lukt og utseende av skog, og det hele får et fint lys fra kunsthallens store vinduer. På den store endeveggen projiseres en 16mm-film av måker som svever over en snødekt søppelfylling. Tidskonsept IV ble først vist i København i 1985. Arkivbildene viser at installasjonen den gangen hadde selskap av en mengde skitne hvite rør, som hang og slang i det rustikke lokalet. Til forskjell er versjonen i Kristiansand smakfull og pen å se til.
Det er kun i arkivmaterialet vi får et glimt av overskridelsen i Lambrettas kunst. Videorommet viser opptak der kunstnerne monterer utstillinger. Gjemt blant disse finnes en mer forseggjort film, laget i samarbeid med filmselskapet Narcissus AS og en proff lysmann. Filmen er fra Lakkegata og viser Tidskonsept V (1985), her ligger et stort grantre på bukker og snurrer rundt og rundt inne i en mørk, fabrikklignende hall. Treet er lyssatt med farger i blått, grønt, rødt. Det klippes til en luke i taket hvorfra det kommer lys og vann som regner ned på treet. Vannet som sildrer, og granbaren som subber i gulvet, gir en hul gjenklang i det store rommet. Det er noe hypnotisk over det snurrende og lyssatte treet. Én av sekvensene zoomer sakte inn på det, og på kloss hold går omgivelsene og treets former i oppløsning. Vi ser et abstrakt nærbilde av lys og bevegelser. En snutt fra måkefilmen dukker opp igjen, og å se på fuglene i flukt over en grå himmel har en sedativ effekt.
Til forskjell fra maleriene består ikke Tidskonseptene av enkeltstående objekter. Bruken av lyd, lys, film, bilder, vann, trær og annen scenografi, slekter på de omskiftelige miljøene Pierre Huyghe er kjent for å lage. Tidskonseptene fremstår som altoppslukende situasjoner. Skal vi tro Eggens anmeldelse var kvelden på atelieret i Lakkegata i 1982 en fortettet erfaring av sanseinntrykk og tid, der publikum ga avkall på fornuft og individualitet. De overga seg til simplere impulser, og ble en folkemasse som ødela ting.
Når kunsthallen gir så mye plass til kunstnernes individuelle malerier, og presenterer et såpass pent Tidskonsept, forteller utstillingen en konservativ historie. Det blir ofte gjentatt at kunstnere som Lambretta ville fri seg fra «70-tallets idé om at kunsten nødvendigvis skulle ha et politisk og ideologisk formål», slik det står i presseskrivet. Men slike utsagn gir kun mening hvis vi godtar at kunstens politikk kun kan avleses som paroler og slagord. Det er mulig å tenke på Lambrettas lefling med vold, risiko, overskridelse og massesuggesjon som et slags overgangsrite, der den overleverte, objektbaserte kunsten bokstavelig talt måtte destrueres – sammen med de stivbente institusjonene som viste den. Tidskonseptene bidro til en radikal utvidelse av hvor kunst kunne vises, hvem som var dens publikum, og hva kunsten kunne bestå av. De avfødde flere malerier, ja vel, men viktigere foregrep tidskonseptene den oppblomstringen av et kunstliv utenfor de etablerte institusjonene og galleriene, som vi kjenner fra 1990-tallet og i dag.
