De 20 blyanttegningene i Siri Hjorth og Sebastian Makonnen Kjølaas’ utstilling Mord i parapsykisk selskap på Kunstnerforbundet i Oslo, har hvert sitt nummerskilt. Slik oppfordres man til å lese tegningene i rekkefølge, tilsvarende en visuell novelle eller konsepttegningene til en urealisert film. Fortellingen omhandler kunstneren Emanuel Vigeland (1875 – 1948), som under et opphold i Paris i 1899 oppdager en død kropp i en park. Denne opplevelsen setter han – sammen med kollegaen Henri de Toulouse-Lautrec (1864 – 1901), og etter hvert også Vigelands kommende kone, kunstneren Valborg Kristine Madsen (1879–1951) – på sporet av den hemmelighetsfulle klubben Parapsykisk selskap og dens monstrøse forsøk på å skape en enhjørning gjennom spekulativ vitenskap.
En avis som kan plukkes opp ved inngangen, fylt med notiser og artikler på klingende riksmål, gir en innføring i fortellingens persongalleri, den parapsykiske vitenskapes stiftelse og okkulte forgreininger. Det krever altså noe innsats å orientere seg. Videre legges det opp til at betrakteren bruker forestillingensevnen til å gjette seg til hva som foregår i og mellom scenene – i avisen finnes ingen fasit. Denne innsatsen – eller detektivarbeidet, om du vil – betaler seg.
Samtlige av Hjorth og Makonnen Kjølaas’ verk bugner over med stilhistoriske referanser, uttrykksfulle figurer og vakker fargesetting. Mord i parasykisk selskap 7 (2022) avbilder et dansende par i forgrunnen – Vigeland og Madsen – ansikter og lemmer strukket som om tegnet av Egon Schiele. Interiøret bak er beroligende sjøgrønt, rikt dekorert i art noveau-stil med planteornamenter på veggpaneler og stolrygger. Midt i bildet står en enkel pendellampe, som lyset stråler fra i to perfekt graderte sirkler. Blikkene til figurene er forførende låst i hverandre, kroppene tette; en kjærlighetshistorie er i emning.
En stor skisse i kull av Emmanuel Vigeland på kartong, utført i 1920 og på utlån fra Emanuel Vigeland Stiftelse, er montert rett ved tegningen beskrevet over. Den viser par i helfigur, nakne kropper i flammende omfavnelse og kyss, lignende de figurene som er realisert som fresker i Mausoleet til Vigeland på Slemdal i Oslo. Verket dominerer rommet og setter tonen i utstillingen, som man overordnet kan tenke hengir seg til de transformasjonene av sinnet og kroppen som forårsakes av krefter og drifter vi vanskelig kan styre.
Mord i parasykisk selskap 14 (2022) avbilder en mannsfigur, som på vei ned en grafisk fremstilt trapp blir mer og mer dyrisk i formen. Han faller gradvis ned på alle fire mens kroppen forlenges, før han nederst i trappen smyger av sted med ganglag og fasong som en panter. Uten sammenligning for øvrig er det litt som i filmene til David Cronenberg, hvor kropper både er heslige og tøyelige klumper med kjøtt, men også, som den overnevnte Vigeland-skissen, intenst erotiske.
Den neste tegningen i rekken, nummer 15, viser en slags øgle med egg i et drivhus, formodentlig alvorlig såret eller drept, gitt stikkskadene på kroppen dens. Utenfor drivhuset står Vigeland-paret. I det påfølgende bildet dukker de opp igjen, denne gangen etter samleie. Man kan forestille seg at egget er stjålet, kanskje til og med rituelt befruktet; tegning nummer 18 viser i alle fall Madsen på toget med egget, en landsby synlig i vinduet. Den siste tegningen –20 – er en cliffhanger. Her er egget klekket, en liten hånd og et øye titter ut. Enhjørningen, som går igjen i flere av tegningene og i en innlånt gipskopi signert Vigeland, plassert midt i det ene rommet, er ifølge den spanske surrealisten Juan Eduardo Cirlots hendige symbolleksikon, et sublimert symbol på begjær. Kanskje er det denne mer subtile symbolikken som er årsak til at avslutningen blir hengende – begjær (og kjærlighet) innebærer alltid en risiko og er krefter som vanskelig kan styres.
Hjorth og Makonnen Kjølaas er ikke alene om å romantisere svunnet bohemliv og koble en slik tilværelsen på spekulativ eller okkult kunnskap som bryter med rasjonell tenkning. Marius Engh gjorde noe tilsvarende på Kunstnerforbundet høsten 2020, i en utstilling som benyttet proto-avantgardisten Alfred Jarrys vitenskapsparodi, den såkalte patafysikken, som kreativ næring. Også Arild Tveito, som i en utstilling på Caravan våren 2021 koblet spekulasjoner om den tidlige kristendommens angivelige forhold til sopp, kunstneren Gerhard Munthe og myter og psykoaktive ritualer, virker å avvise at kunsten må være tuftet på rasjonell eller regelbundet kunnskap. I disse prosjektene har kunsten en ustyrlig kraft, som ikke underordner seg korrekt analyse av et politisk eller historisk prosjekt, den bestående samfunnsordenen eller lignende. I stedet forekommer det en eksplosiv og kompleks lek med symboler, myter og ritualer. Den kunsten som hengir seg til det spekulative, unyttig og uforklarlige karrer til seg et frirom fra alt som er målbart, formålstjenlig og kommodifisert. Her instruerer ikke kunsten, men bare er.
