Stian Gabrielsen er norsk redaktør for Kunstkritikk. Han er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo, hvor han også er bosatt.
Stian Gabrielsen is Kunstkritikk’s Norwegian editor. He was educated at the Art Academy in Oslo, where he also lives.
Synnøve G. Wettens utstilling på UKS er formsikker og forførerisk, men påberoper seg et praktisk-politisk engasjement som det ikke finnes dekning for.
Kunstneren James Richards, kjønnsorganer sensurert bort ved hjelp av sandpapir og ideen om en kroppsliggjort betraktning, stod i sentrum for vårens nest siste Academy Lectures.
Dag Erik Elgins Evening Drawings er golde og tilbaketrukne, men kanskje ligger det en pedagogikk i dette stoiske maleriet.
Jonathan Laskers malerier snakker først og fremst om maleriet, men i de løse figurene hans lurer også potensielt en metafor for det naturaliserte selvet.
Rønnings nevrotiske boring i kuben på Kunstnernes Hus og Galleri Riis er et interessant korrektiv til den digitale kulturens hysteriske informasjonsstrøm.
I Museet for samtidskunsts store Aase Texmon Rygh-retrospektiv fokuseres det mer på den oversette kvinnelige kunstneren enn på kunsten. Hvor heldig er dette grepet som kuratorisk ramme?
I Present Gifts leker Jochen Schmith med luksusvarens materiale og semiotikk, men utstillingen er best når den løfter blikket mot samfunnet disse objektene sirkulerer i.
I sin nye utgave på Arken er Palle Nielsens Modellen redusert til kulisser og barna til instruerte statister. Kapitalen og representasjonens logikk har innhentet utopien.
I en konkurranse der flere forslag tenderte mot dum bokstavlighet og konstruksjonsfetisjisme, var Jonas Dahlbergs vinnerutkast langt fra det verste. Men hvor ble det av de kunstneriske ambisjonene for minnesmerket etter 22. juli?
Amitai Romm og Jean Marc Routhiers utstilling på Toves har interessante tilløp, derfor er det synd at man liksom hører theme-musikken fra The Matrix murre i bakgrunnen.
I sin utstilling Homesickness for the scenes, på nyåpnede Demon’s Mouth i Oslo, ser Catalina Niculescu på forbindelser mellom kropp og arkitektur.
Den høystemte patosen fra 22. juli kaster lange skygger over en tidvis interessant utstilling om spørsmål knyttet til ytringsfrihet og normalitet.
Selvet er lite mer enn et klistremerke i Agatha Waras utstilling på Borgenheim Rosenhoff.
Man spidser øre, når værkerne på Collega hvisker om sorg og landflygtighed. Alligevel er budskabet svært at høre.
Käthe Kollwitz på Statens Museum for Kunst er en kniv i hjertet og et opråb om modstand.
Krigen er kunstnerens muse i Vanessa Bairds retrospektiv på Munchmuseet i Oslo.
Kunstkritikk støttes av
