Været (solskinn!) tatt i betraktning var det overraskende fullt i Lillebil-salen på Cinemateket onsdag kveld. Anledningen var en av årets siste Academy Lectures – et program i regi av Kunstakademiet – med den britiske kunstneren James Richards. Richards’ selvpresentasjon inngikk, litt forvirrende, i et større event under headingen Faces, Surfaces and Interfaces: The Commons and Community. Før hovedpersonen gikk på scenen kunne man dermed overvære et halvannen time langt screening- og performanceprogram med arbeider av akademistudenter. Filmprogrammet tok spenstig nok sikte på å undersøke «how our bodies relate to screens, touch-screens, and cinema in the processes of social interaction». Slik jeg forsto de utdypende setningene til akademiprofessor og arrangør Susanne Winterling, dreide det seg om hvordan touch-screen-teknologien har endret måten vi omgås og anvender teknologi på, og hvordan dette nye paradigmet kommer til uttrykk i video og film.
Det uttalte temaet til tross bød screeningen av studentarbeider likevel på en nokså eklektisk miks: fra det monotone desktopmiljøet i Ayatgali Tuleubuk og Christoffer Danielssons youtube-screencap-video Expanded Cinema til Tokyo Twins’ (Anne Ødegård og Simon Daniel Tegnander) robotstemme-sci-fi-montage Prologue for a Future-phantasee. I det siste verket inngikk også en femten minutter lang rave-performance der de to kunstnerne danset ironisk i neonlysende vester mens de skrudde på en synth og oppfordret tilhørerne med forvrengte stemmer til å «betray the human kind». Før denne euforisk-dystopiske avrundingen hadde man også fått med seg Beriwan Erdogans hjemmevideoportrett av den tyrkiske mysoginisten Feyzullah, gestaltet av kunstneren selv(?) med påmalt skjegg og romslig dress (Meanwhile); Jon Vogt Engelands standupnummer hvor han besjelende fortalte om laptopen sin som nektet å la ham redigere video, før han fremførte et stykke misantropisk poesi (Festivus for the Rest of Us); samt Daisuke Kosugis’ #NewNationalCitizen, der kunstneren hadde dokumentert seremonien han overvar på rådhuset i forbindelse med at han fikk norsk statsborgerskap.
Utover at det meste her forholdt seg til video var det samtidig medialt og sjangermessig utflytende: standup gled over i poesi, science-fiction narrativ ble til live-konsert etc. Ideen om en slik transmedial, kombinatorisk metode var tydelig også i Kosugis’ arbeid, hvor performancen (en resitering av troskapsløftet de nye statsborgerne måtte fremsi i plenum under seremonien på rådhuset) fant sted parallelt med videoen. I flere av arbeidene var det altså ikke vanskelig å se at det pågikk en slags forhandling mellom kropp og skjermteknologi.
Etter en litt amputert pause på skarve syv minutter (hvor jeg hadde trodd og håpet at den forespeilede maten skulle bli servert) bar det inn i kinomørket igjen for å høre på James Richards’ selvpresentasjon. Richards beskriver metoden sin som en collageteknikk inspirert av musikksampling, hvor han forsøker å holde fast på noe av friksjonen mellom fragmentet og helheten. I tillegg til videoer og installasjoner med utgangspunkt i ofte idiosynkratisk arkivmateriale, har han også arbeidet med kuratering, og praksisen hans trekkes gjerne frem som eksempel på overskridelse av skillet mellom kurator og kunstner. Richards var med i utstillingen The Encyclopedic Palace på forrige Veneziabiennale med verket Rosebud. Videoen – som ble vist i sin helhet under presentasjonen – er laget med utgangspunkt i en samling fotokunstmonografier fra et japansk bibliotek. Med hjemmel i en strikt lovgivning om hva slags bilder som kan vises på offentlige steder har japanske tollmyndigheter gått til det brutale og litt komiske skrittet å sensurere vekk kjønnsorganene på samtlige modeller med sandpapir. Richards har klippet de oppskrapte fotoene sammen med sekvenser filmet med undervannskamera. De hvite flekkene som sandpapiret har etterlatt korresponderer estetisk med krusningene som undervannskameraet registrer der det ligger og vaker i den lysflekkede vannskorpen. Som for å forsterke den overfladiske forbindelsen mellom de to bilderegimene er videoen skutt i svart-hvitt.
Det åpenbare material- og overflatefokuset i Rosebud dannet utgangspunkt for kveldens siste innslag – en «samtale» mellom kunstneren, Winterling og kunsthistoriker Susanne Østbye Sæther. Diskusjonen ble begynte med at Sæther snakket om en ny, haptisk tendens i videokunsten. Det handlet om hvordan touch-screenen har bevirket en slags dreining mot berøringssansen i en litt utvidet forstand – i kunsten og særlig videokunsten. Med utgangspunkt i begrepsparet «haptisk» og «optisk» (lansert av kunsthistorikeren Alois Riegl tidlig på 1900-tallet) spekulerte Østbye i hvordan det berøringsstyrte grensesnittet retter fokus mot overflaten og gjør forholdet vårt til skjermbildet til en form for kroppsliggjort betraktning: en betraktningsmåte forskjellig fra erfaringen av det «optiske» bildet, som i mindre grad aktiverer kroppen som et sensorisk hele. Østbye var også innom medieteoretikeren Laura Marks og ideen om «haptisk visualitet» (når synserfaringen aktiverer andre sanser). Det var interessante tanker Østby serverte, men hun unnlot å trekke frem andre eksempler på den påståtte tendensen i samtidskunsten enn Richards. Utover en lattermild bemerkning om at det var mye avbildning av hender i videokunsten om dagen, glimret altså empirien med sitt fravær.
Kan tenkes skyldtes det den knappe taletiden. Den annonserte samtalen fikk mer form av en veldig komprimert forelesning. Richards nøyde seg med å svare på et spørsmål fra salen, mens Winterling fulgte opp Østbyes resonnement med et litt springende og pliktskyldig forsøk på å bygge ut diskusjonen av den haptiske videokunsten til også å dreie seg om «community» og «commons», uten at hun kom seg helt opp av den filosofiske spagaten som arrangementets tittel hadde plassert henne i. Etter nok et spørsmål fra salen, som ga Østbye anledning til å utdype hvordan den nye tendensen skiller seg fra det «haptiske» momentet i 60-og 70-tallets marxistisk influerte, strukturalistiske filmkunst, var det hele plutselig over og man hastet ned i restauranten for å få seg en skål suppe. Jeg forlot salen med blandede følelser: lettet ved tanken på mat, skuffet over den brå slutten på det velkomne og til dels lovende forsøket på å sirkle inn kveldens tema.
Akademiet skal berømmes for å drive med utadrettet forelesningsvirksomhet. Et raskt blikk på Academy Lectures-programmet så lang bekrefter at ambisjonene er høye. Onsdagens arrangement var imidlertid preget av dårlig orkestrering. Eksempelvis virket det litt skjevt å gi halvannen time til James Richards’ selvpresentasjon og dermed tilgodese den påfølgende diskusjonen med kun tjue minutter. Den offentlige rammen til tross, bar det hele preg av å være en akademi-intern affære som ikke innfridde forventninger man gjerne har til et fire timer langt kveldsprogram hvor det sågar ble krevet inngangspenger – med mindre man var akademistudent. Så viste det seg imidlertid, da jeg hadde benket meg ved langbordet i underetasjen og lot blikket saumfare menneskene rundt meg, at nesten alle andre i rommet så ut til å sortere i nettopp denne demografien. Dersom akademiet har ambisjoner om å arrangere større evenementer som skal nå utover den engere krets av studenter og deres venner, kunne det nok være en idé å skru til regien et par hakk.
