Om man ser bort fra den vakre, melankolske musikken som flyter gjennom rommene – det samme korverket som ledsaget performancen How We Trans, fremført på åpningskvelden – er videoen The Uprising – Soft Rebels, projisert i storformat på en skjermvegg foran inngangen til utstillingsrommet, det første man møter i Synnøve G. Wettens separatutstilling HOW på UKS. Vogue er navnet på en dramatisk og ekspressiv dansestil som oppstod i New York på 80-tallet. Tross dansens særpregede poseringer er det likevel vanskelig å oppfatte at det er den det dreier seg om. Den transseksuelle mannen befinner seg stort sett med ryggen til oss, og så ulidelig treig er avspillingen av det 4 minutter og 17 sekunder lange klippet at man knapt ser at bevegelsene utgjør en dans. Avspillingen i sakte film gjør at den større sammenhengen forvitrer; det er ikke lenger dansen man betrakter, men en serie spøkelsesaktige, isolerte gester – halvveis transparente lemmer blir liggende en kort tid før de rykkes videre mot neste frosne utsnitt av det som opprinnelig var en suggererende flyt.
Som i Wettens forrige utstilling i Oslo, Trans Panthers Manifesto – Preparations on a mutable manifesto på Tidens Krav i 2011, er Trans Panthers-bevegelsen en hyppig referanse. Trans Panthers er opprettet og koordinert av Wetten selv og benytter seg gjerne av manifester preget av et emansipatorisk, kjønnspolitisk program med særlig fokus på hvordan den rådende kjønnsdualismens undertrykker transpersoner. «Trans Panthers står for en frigjøring fra undertrykkende strukturer og krever rettigheter og frigjøring for alle», sier Wetten i presseskrivet. Eller som det heter i Trans Panthers Manifesto (2011): «we demand an endless space of love that blurs the borders of gender and sexuality». Manifestsjangerens agitatoriske språk er hos Wetten utfordret av en slags dveling, eller sensibilitet. Det er altså ikke en korthugget og framfus proklamering av et politisk program, i stedet veksles det mellom visjonære, dels kryptopoetiske passasjer og plutselig kamprop og oppfordringer til politisk handling – som om det ene naturlig fulgte av det andre. Skjøtingen av disse to nivåene, både estetisk og intensjonelt, synes sentralt i Wettens Trans Panthers-prosjekt. I seg selv en interessevekkende utfordring, som dessuten reiser det litt plagsomme – og derfor betimelige – spørsmålet om på hvilken måte kunsten kan påstå seg å være en politisk handling.
HOW er visuelt sett elegant og lett, nesten gjennomsiktig i uttrykket. Bortsett fra The Uprising… utgjøres den i hovedsak av små, unnselige formater, idiosynkratisk og spredt montert: Et foto av en brystvorte som titter frem fra en fra en løstsittende trøye (Nipple) henger uforklarlig høyt oppe på veggen, en video som spiller av regnbuens fargespekter (Love Letters) projiseres på gulvet på mezzaninen, osv. Utstillingen beskrives som en samling fragmenter fra Trans Panthers «arkiv». Arkivformen har kanskje sitt tydeligste nedslag i Share the Script, en liggende vitrine på hjul med en collage av papirdokumenter som visstnok skiftes ut underveis i utstillingsperioden. På denne måten understrekes det at arkivet det dreier seg om er i endring, bevegelse. Under glasset ligger et par utskrifter av nyhetssaker fra nettet: Australske myndigheter utsteder nå pass med en tredje kjønnskategori «X», og India har anerkjent et tredje kjønn – Hijras. På et oppslag nappet ut av Le Monde Diplomatique kan man lese om en gruppe saudiarabiske kvinner som har begynt å kle seg androgynt i protest mot repressiv lovgivning. I tillegg finnes et par tidligere Trans Panthers-manifester og bilder av dragartister og amerikansk urbefolkning. Her samles trådene, og med den stadige utskiftingen blir monteret en slags performativ miniatyrversjon av det større arkivets plastiske og dynamiske prinsipp.
Ikke overraskende inngår det i dette post-internett arkivet òg endel modifiserte, «funnede» videoer. Foruten The Uprising… vises Bodybrainbody og Silent Speech, begge projisert rett på vegg. Bodybrainbody fremstiller lik The Uprising også dans. Her er artisten i drag, og dansen gestisk og utagerende. En plutselig serie med jumpcuts forsterker bevegelsenes hektiske karakter. Et lignende moment finner en også i en tredje video: I den 17 sekunder lange loopen Shangela Dip, screenet fra en laptop, går en person (drag-artisten Shangela?) ut på dansegulvet hvor hun brått slynger seg til værs og legger seg bakover i luften før hun lander – et såkalt dip. Scenen fades umiddelbart ut og starter på nytt. I Silent Speech er vi derimot tilbake i det dvelende og sort-hvite. Et henført kvinneansikt er croppet av en undervinklet close-up. Munnen hennes beveger seg som om hun snakker, men lydløst.
De ulike tempoene i videoarbeidene representerer sensuelle ytterpunkter. Det er mye fokus på kroppen som språkløst uttrykk, frigjort, ekstatisk, henført – som en gestaltning av affekt; men vi møter den også i et medisinsk perspektiv. Historien om tvillingene Jonas og Nicole, hvorav den ene er kvinne fanget i kroppen til en mann, presenteres både som fotoportrett på veggen og i en kort artikkel i fanzinen She Is My Brother. Besøkende kan plukke fanzinen med seg fra en liten haug på gulvet. I utstillingsessayet fremstilles grepet som en slags overskridende spredningsstrategi som bringer arkivet «fra UKS’ lukkede rom og ut i verden». (Det er jo i og for seg sant, men det er fristende å innvende at «verden» i dette tilfellet er betegnelsen på en nokså lukket, sosialt homogen sfære). Fanzinen inneholder tre diktlignende og to mer saksorienterte tekster: En beskriver den tradisjonelle aksepten for transvettisme hos den amerikanske urbefolkningen og en handler om nevnte tvillingpar. «Diktene» har titler som Queer time and space og SPECTRALITY. Her utmales en slags utopisk sosial visjon. Det oppfordres til «radikalisering av intuisjonen», og erkjennelse av verdens grunnleggende plurale karakter. Kjønn bør ses som et spekter heller enn skarpt adskilte kategorier. Når den drømmende Queer time and Space brått avsluttes med den agiterende henvendelsen «Gender apartheid is savage. We demand acceptance and legal rights for our third gender» minnes man på hvor umake (og til tider komisk) koblingen mellom Trans Panthers estetiske og politiske programmer fremstår.
Selv om Wetten hevdes både å ha «aktivisme i blikket» og «et engasjement for praktisk politikk» er det vanskelig å spore noen strategi i HOW som er utpreget praktisk-politisk eller aktivistisk. Heller enn et forpliktende, realitetsorientert program er det som estetisert, appropriert arkivmateriale transpanterne blir synlige. Ikke på noe punkt bryter Wetten med samtidskunstens formale skjema og gjengse poetikk. Dermed er bevegelsen også sikret fullstendig politisk impotens. Det kan selvfølgelig ikke utelukkes at Wettens kunstneriske prosjekt bare er en av flere kanaler for Trans Panthers politiske arbeid, men det er få spor av dette i utstillingen. Søker man på «Trans Panthers» på nettet får man opp en sammenrasket weebly-hjemmeside der det blant annet finnes tips om hvordan en transperson kan forsvare seg verbalt ved trakassering («I know myself to be a (women) / (man) / (etc) better than your common sense to leave other people alone»), eller man kan kjøpe en lilla beret via Paypal. Klikker man på fanen «community projects» derimot, får man, forutsigbart nok, bare opp en tom side. Den siste posten på Trans Panthers facebookside er fra 25. mars. Bevegelsens tilstedeværelse og aktivitet utenfor kunstrommet er med andre ord nokså tilbakelent. Trans Panthers tilsynekomst i det offentlige har en likhet med danserens spøkelsesgester i filmen The Uprising…; de er stivnede, transparente, tatt ut av den reelle politiske handlingens flyt.
Ironisk her er at det hos Wetten ettertrykkelig handler om informasjonsdeling, samtidig befinner vi oss i det som må være selve innbegrepet av et sosiokulturelt ekkokammer: gallerirommet. Her privilegeres det kontemplative, utspørrende, spekulative møtet med objektet. Kommunikasjonen mellom verk og betrakter er dermed ustabil og utsagnet vilkårlig. Sploitation-filmen Ticked off Trannies with Knives (2010, regissert av Luna Israel), som Trans Panthers promoterer på facebook er et treffende eksempel på en kunstnerisk strategi som, i motsetning til Trans Panthers, faktisk åpner seg mot et større distribusjonsnettverk og dermed potensielt når et ikke-likesinnet publikum som kan påvirkes. Med sitt uttalte engasjement for praktisk politikk, inviterer Wetten oss til å vurdere Trans Panthers-initiativet i lys av hva det gjør, dets sosiale konsekvenser, snarere enn bare hva det betyr. Sosiale konsekvenser er selvfølgelig vanskelige å måle, men siden kunstrommet er prosjektets primære nedslagsfelt (og, etter alt å dømme, nettaktiviteten nokså laber) kan man anslå at gruppen Trans Panthers når ut til sammenfaller med den kunsten vanligvis henvender seg til, en allerede nokså liberalt innstilt demografi i spørsmål om minoriteters rettigheter, om jeg kjenner den rett.
Kanskje kan man sno seg ut av dette intensjonsmessige dilemmaet ved å hevde at det dreier seg om en fiksjon med et ekspansivt rammeverk som også innebefatter en iscenesettelse av Trans Panthers som en pseudopolitisk bevegelse (evt. politisk pseudobevegelse), der presseskriv og andre intensjonsformidlende kanaler inngår i fiksjonen. Tilsynelatende politisk handling blir en del av kunstens repertoar. I møte med Trans Panthers politiske vyer konkluderer man at leflingen med det praktiske politiske livets språk og fremtredelsesformer utgjør et kunstnerisk materiale snarere enn å egentlig brukes politisk. Riktignok kan spørreordet i utstillingens tittel leses som en oppfordring til å sette det politiske programmet ut i liv, et handlingsforberedende spørsmål av typen: «Hvordan» får vi dette til å bli realitet? Men et spørsmål om «hvordan» kan òg ses som et uttrykk for politisk apati; å spørre betyr å utsette handling.
