Denne sommeren er det 10 år siden angrepene på Utøya og Regjeringskvartalet i Oslo, den 22. juli 2011, og i avisene har flere argumentert for at den norske offentligheten ikke har tatt et tilstrekkelig «oppgjør» med de ideologiene som førte til terrorismen. Selv om det forblir uklart hvordan dette oppgjøret skal se ut, vil det utvilsomt avfødes stadig nye fremstillinger av hendelsene denne dagen i uoverskuelig fremtid. Disse fremstillingene er imidlertid heftet med særskilte etiske utfordringer, og ofte underlagt en instrumentell logikk. De skal gjerne gjøre noe for noen, som å gi trøst, hedre ofrene, fungere som minnested, eller plassere skyld og ansvar.
I forbindelse med tiårsmarkeringen viser Fotografihuset i Oslo et utvalg bilder fra Andrea Gjestvangs fotobok En dag i historien (2012), i husets provisoriske utstillingspaviljong på Sukkerbiten i Oslo. Ifølge et intervju med Gjestvang publisert på nettsidene til Preus museum i fjor, var intensjonen hennes å rette oppmerksomhet mot de overlevende Utøya-ungdommene, i en tid da mediedekningen fokuserte på terroristen og den pågående rettssaken. Fotoboka skrev seg inn i en slags vi-må-aldri-glemme-diskurs, og til hvert av portrettbildene hører en liten tekst i jeg-form, som lar den portretterte fortelle om sine opplevelser og hverdagen etter 22. juli, i tillegg til en kort beskrivelse av hvordan den enkelte overlevde.
På Fotografihuset er fotografiene blåst opp i store formater, mens tekstene og forsøket på å knytte de avbildede til de konkrete hendelsene, er ryddet vekk. Bildene presenteres dessuten uten tittel, slik at de portretterte anonymiseres, og foruten en liten Arbeiderpartiet-pins i ett av portrettene, er det ingenting i bildene som forteller om ungdommenes politiske engasjement eller tilhørighet. De er fotografert på sine hjemsteder, i stua, på soverommet, i skogen eller på skolen.
Gjestvang benytter seg av relativt konvensjonelle virkemidler, og spiller på kontraster og motsetninger: mellom ungdommenes unge alder, hverdagens udramatiske omgivelser, skjønn natur og de ekstreme erfaringene de har vært utsatt for. Ett av bildene viser et kulturlandskap en varm sommerkveld. En lappete asfaltvei slynger seg oppover til venstre, mens en ensom jente sitter i veikanten med ryggen til og knærne trukket oppunder seg. I et annet bilde ser en svært ung, rødhåret gutt rett mot betrakteren, men blikket virker tomt og glassaktig. Andre ungdommer stirrer fraværende mot et punkt utenfor bildet.
Mens terroren kun antydes som en indre erfaring i disse bildene, kommer dens virkninger mer eksplisitt til syne i andre, lik portrettet av en ung jente i halvprofil. Bildet kan ligne et barokt portrettmaleri, men et større skuddsår, som brer seg over jentas nakke og skulder, skaper en grell kontrast til den ellers idealiserte fremstillingen. Andre bilder hekter seg på en queer/feministisk portrettradisjon og inviterer til fortolkninger som handler om følelser av skam eller stolthet over avviket. I disse bildene viser ungdommene frem sine skader og amputasjoner, og blikkene er mer konfronterende.
Gjestvangs portrettserie fremstår altså noe skjematisk. Bildene ligner illustrasjoner av ungdommelig melankoli, tapt uskyld, tid som har stoppet opp og ungdomsår som er revet bort. Ved å mobilisere såpass konvensjonelle virkemidler og fortolkningsskjemaer gir portrettserien imidlertid en presis speiling av den komplett meningsløse og banale ondskapen som utspant seg den 22. juli 2011. Alminneliggjøringen av ungdommene blir dessuten et innlegg i debatten om hvem terroren var rettet mot. Her synes svaret å være politisk engasjert ungdom mer generelt. Slik vikler utstillingen fotografiene ut av flere problemstillinger som preger Gjestvangs fotobok fra 2012, og andre forsøk på å skape minnesmerker og fremstillinger etter 22. juli, der hensyn til enkeltgrupper og deres interesser, som ofrene, pårørende, overlevende, redningspersoner og naboer, har fått veie tungt.
Enkelte av Gjestvangs fotografier kan vanskelig plasseres i de sedvanlige fortolkningsskjemaene. Ett av dem viser et utsnitt av en jente som ligger på et islagt vann. Bakgrunnens blå himmel blander seg med isen i forgrunnen. Hun hviler hodet i hendene og ser mot oss med et ubestemmelig, nesten ertende ansiktsuttrykket. Hva slags uttrykk for sorg er dette? Portrettet forholder seg likegyldig til 22. juli-sjangerens føringer, og skaper istedenfor en distanse til jentas identitet, hennes tanker og terrorens ettervirkninger. Det er denne avstanden som gjør bildet i stand til å formidle andre, og kanskje mer nyanserte fortellinger.
