Ledende representanter for norsk og internasjonalt kunstliv reagerer på at regjeringen tidligere i høst åpnet for å skrinlegge Jonas Dahlbergs vinnerforslag til minnesmerke etter 22. juli-terroren. Magdalena Malm, direktør for Statens Konstråd i Sverige, er en av 34 kunstnere, kuratorer og institusjonsledere som har undertegnet et opprop til støtte for Dahlberg. Malm viser til tilsvarende prosjekter i Sverige og mener den norske regjeringen må utvise lederskap og sørge for at Dahlgrens verk blir oppført.
– I Statens Konstråd har vi laget flere minnesteder, og vi vet at det alltid oppstår konflikter i disse prosessene. Da er det viktig at det finnes et tydelig lederskap, som våger å la alle stemmer høres, og samtidig leder prosessen videre. Jeg håper at den norske regjeringen vil holde på den rollen, sier Malm.
– Ikke kunstverket som er brutalt
Regjeringens forslag om å skrinlegge Dahlbergs verk og finne en ny løsning for minnestedet på Sørbråten ble lagt frem som et forsøk på å komme lokalbefolkningen i møte. Beboerne ved Utøya har gått til sak for å få stoppet minnesmerket. Forliksforslaget ble imidlertid avvist av saksøkerne, og møter nå også motbør fra internasjonale fagfolk. «I denne debatten er det viktig å huske at det ikke er kunstverket som er brutalt, men handlingene det skal minne oss om. Å stanse et slikt kunstverk er å redusere betydningen av selve hendelsen. Det er å nekte mennesker adgang til deres egne følelser, å nekte å tilby refleksjon over verdien av et demokratisk samfunn,» heter det i oppropet, som ble publisert i Aftenposten den 20. oktober. I oppropet karakteriseres Dahlbergs forslag til minnesmerke, med tittelen Memory Wound, som «et av de mest kraftfulle kunstverkene i Norden».
– Jonas Dahlbergs minnessted er et meget sterkt kunstverk. Allerede før det er oppført har det blitt spredd over hele verden, og folk snakker om det som om det allerede finnes. Det som gjør verket unikt, er at det ikke representerer hendelsen, men bygger et rom der besøkeren stilles i midten og blir hovedpersonen, sier Magdalena Malm, da Kunstkritikk spør henne om hvorfor hun har engasjert seg til støtte for en realisering av verket.
– Om dette verket ikke skulle bli realisert, ville det være et stort tap for kunsten, og kanskje viktigere; å skygge unna fra kraften i verket er å skygge unna fra det brutale i hendelsen. Å stoppe dette verket kan sees som en måte å ville forminske det som har skjedd på, sier Malm.
Det er særlig en del av lokalbefolkningen rundt Utøya som er motstandere av Dahlbergs minnested – de er faktisk motstandere av ethvert minnested på Sørbråten. Burde det tas hensyn til hva de mener om saken?
– Utøya ligger der den ligger, det kan man ikke endre på. Det er klart at det er en vanskelig opplevelse for dem som bor der, og at deres stemme må få slippe til, men deres stemme må også veies mot alle de menneskene som har behov for å minnes, og mot behovet samfunnet har for å relatere til en slik hendelse. En av utfordringene i disse situasjonene er at det er vanskelig å forestille seg hvordan stedet virkelig kommer til å bli før det er ferdig. Om man er trent i å se på materiale som dette, kan man se at det som fremstilles som brutalt og hardt, også har en meget poetisk side, som et verdifullt stille sted til ettertanke. Den opplevelsen kommer man til å forstå når kunstverket står ferdig.
Hva tenker du generelt om den offentlige samtidskunstens rolle i slike sorgprosesser?
– Vi vet alle at sorg ikke leges om vi legger lokk på den, men at vi i stedet trenger å få tilgang til den for at den langsomt skal bli noe som vi kan leve med. Kunsten evner å gi rom for motstridende følelser, kan tilby refleksjon omkring oss selv og samfunnet og samtidig skape fysiske rom der våre kroppers skjørhet kan hegnes om, sier Magdalena Malm.
– Viktig å stå på kunstens side
Også direktør for Henie Onstad Kunstsenter, Tone Hansen er blant dem som har signert oppropet, hvor det appelleres til norske myndigheter om å «ha mot til å la Memory Wound bli et verdig sted for å lege sårene ved å bearbeide dem – snarere enn å undertrykke dem».
Hansen er også leder for Norsk kulturråd og understreker at hennes underskrift først og fremst er en støtte til kunsten og til kunstens rolle i sorgarbeidet.
– Jeg mener Dahlberg har levert et vakkert, gjennomført og engasjerende monumentforslag som fortjener å bli realisert. Jeg tror så snart verket er på plass, vil det også bli rom for andre samtaler rundt 22. juli. Det er åpenbart at dette er et nasjonalt traume som vi ikke helt vet hvordan vi skal håndtere. I det daglige har vi gått videre, men underliggende er det ting som vi må snakke om og forholde oss aktivt til i mange år fremover. Det kan et monument hjelpe oss med, sier Hansen.
Hvilken vurdering ligger bak at du som leder av Norsk kulturråd går ut mot Kulturdepartementets politikk i denne saken?
– Jeg har signert som direktør for Henie Onstad Kunstsenter, men det er klart at jeg har to hatter i norsk kunstoffentlighet. Som direktør for HOK mener jeg det der viktig å stå på kunstens side, som leder av Kulturrådet skal jeg være en deltakende og engasjert debattant for hele det store kunstbegrepet.
– Utover det, så har det vært en sørgelig politisk håndtering av saken på mange vis, også hva gjelder medvirkning fra nabolag og andre som blir påvirket. Medvirkningsmuligheten er det som er åpenbart et sårbart tema her. Men det er viktig å huske at dette er et nasjonalt monument som vi alle skal kunne forholde oss til, sier Tone Hansen.
– Vanskelig å finne løsning
Kulturdepartementets statssekretær Bård Folke Fredriksen sier til Kunstkritikk at saken har vist seg svært vanskelig å finne en løsning på, og forsvarer regjeringens forslag om å skrinlegge dokumentet.
– Det åpne såret som 22. juli har skapt hos oss alle, blir ikke leget av at vi i flere år framover skal ha konflikter knyttet til utformingen av minnestedet, sier Fredriksen.
Hva tenker du om at lederen for Norsk kulturråd og en rekke andre ledende aktører i det norske og internasjonale kunstfeltet går ut mot regjeringens politikk i denne saken?
– Mange opplever at Dahlbergs forslag til utforming av minnestedet på Sørbråten på en kraftfull og sterk måte illustrerer det såret som 22. juli har etterlatt hos oss. At ledende personer innenfor kunst- og kulturlivet har synspunkter på at dette uttrykkssterke kunstverket som vant konkurransen om minnested på Sørbråten nå kan se ut til ikke å la seg realisere, har jeg forståelse og respekt for. Dahlbergs vinnerforslag har vakt oppsikt og beundring både nasjonalt og internasjonalt, og det er veldig mange som har et sterkt engasjement i denne saken.
Negative konsekvenser
Dahlbergs minnesmerke etter terrorhandlingene i Oslo og på Utøya i 2011 skulle etter den opprinnelige planen ha vært realisert på Sørbråten i nærheten av Utøya allerede i 2015. Installeringen av kunstverket har imidlertid blitt utsatt, blant annet grunnet motstanden fra lokalbefolkningen på stedet. I april 2015 leverte Norsk kompetansesenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) en rapport hvor det sies at minnestedet kan få negative konsekvenser for beboerne i området, og flere av de berørte beboerne har siden stevnet staten ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Kulturdepartementet for brudd på naboloven.
Selv om Nasjonal støttegruppe etter 22. juli-hendelsene oppfordret lokalbefolkningen til å inngå forlik, valgte naboene å opprettholde stevningen av staten, da det først og fremst er plasseringen, og ikke utformingen av minnesmerket de reagerer på.
Blant de kunstfaglige aktørene som i likhet med Tone Hansen og Magdalena Malm har signert oppropet til støtte for realisering av Dahlbergs monument er Mats Stjernstedt, kunstnerisk leder ved Kunstnernes Hus, Sabrina van der Ley, avdelingsdirektør for samtidskunst ved Nasjonalmuseet, Daniel Birnbaum, direktør for Moderna Museet i Stockholm, Mikkel Bogh, direktør ved Statens Museum for Kunst i København, Leevi Haapala, direktør for Kiasma i Helsinki, Charles Esche, direktør ved Vanabbe Museum i Amsterdam, kunsthistorikerne Ina Blom og Marit Paasche, og kunstnerne Mirosław Bałka, Gerard Byrne, Olafur Eliasson, Dora Garcia og Alfredo Jaar.
Avventer
Regjeringen vil nå avvente hva som skjer i den videre prosessen før det skjer noe med minnested på Sørbråten. Bård Folke Fredriksen understreker behovet for å etablere nasjonale minnesteder etter tragedien 22. juli 2011, «for å ha steder å savne, sørge og minnes de som gikk bort».
– I samråd med Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli-hendelsene ønsker regjeringen nå å prioritere arbeidet med det midlertidige minnestedet i Regjeringskvartalet. Jonas Dahlberg vil medvirke i dette arbeidet, sier Fredriksen.
Avlysningen av Memory Wound betyr imidlertid at man ikke vil få den direkte sammenhengen mellom minnestedene som Dahlberg hadde planlagt, ved at steinmasse fra Sørbråten skulle brukes i Regjeringskvartalet.
