Bare et bygg

«Jeg ble kalt kulturfiende – bulldozer», sa arkitekten bak Y-blokka, Erling Viksjø, til Dagbladet i juli 1970. Femti år senere står hans egen bygning for tur.

Y-blokka i Regjeringskvartalet, 1969. Foto: Teigens Fotoatelier.

Den siste uken i juni 2011 ble det skålt i kaffe på statsministerens kontor på toppen av Høyblokka i Oslo. Siden 2008 hadde Riksantikvaren arbeidet med «Landsvernplanen» for å bevare statens viktigste kulturminner og eiendommer. Nå var alle parter i statsadministrasjonen enige, og etter sommerferien skulle Høyblokka og den tilstøtende Y-blokka – «modernismens gjennombrudd» i Norge, «landets viktigste symbolbygg» – fredes. Én måned senere, den 22. juli, parkerte terroristen Anders Behring Breivik en bilbombe utenfor Høyblokka. Eksplosjonen drepte åtte mennesker og skadet langt flere. Etter angrepet ble arbeidet med fredningen stilt i bero.

Opprydningen i Regjeringskvartalet startet raskt. Selv om Statsbygg rapporterte om store skader på vinduer, lettvegger og interiør var den bærende konstruksjonen fortsatt intakt. Kunsten og de kulturelle verdiene var ikke ødelagt. Bygningene kunne repareres, men prisen ville bli høy. Den 25. mai 2014, etter flere runder med offentlige utredninger og med en samfunnsøkonomisk anbefaling i hånden kunngjorde statsminister Erna Solberg og daværende kommunalminister Jan Tore Sanner sin beslutning. Høyblokka fikk stå, Y-blokka måtte vekk.

Siden har debatten om å bevare bygningen gått høyt og lavt. Faginstanser som Riksantikvaren og byantikvaren i Oslo har anbefalt bevaring, mens Fortidsminneforeningen og Norske arkitekterslandsforbund har ledet an i protestene og klaget formelt. Ledere ved Nasjonalmuseet har skrevet debattinnlegg, og Henie Onstad kunstsenter har arrangert demonstrasjoner med et særlig fokus på å bevare kunsten til Pablo Picasso. I tillegg til internasjonale aktører har et relativt samlet norsk kunst- og kulturfelt protestert mot rivingen av Y-blokka. Den 13. februar i år møtte anslagsvis 3000 demonstranter opp til en støttekonsert og den hittil største protestaksjonen.

En sikkerhetsrisiko

Y-blokka er tegnet av arkitekt Erling Viksjø (1910-71) og stod ferdig i 1969. Viksjø tegnet bygningen som en utvidelse av Høyblokka allerede tidlig på 50-tallet. Sammen skulle bygningene utgjøre et enhetlig kompleks. Rommet mellom bygningene preges av kontraster mellom former, og mellom høyt og lavt. Der den renskårne Høyblokka leder blikket oppover, antyder Y-blokkas buede vegger en kraftig, horisontal og sirkulær bevegelse som omslutter kvartalet.

Foruten å tilfredsstile regjeringens plassbehov, ville Viksjø rydde opp i et for ham kaotisk byområde. Allerede på 50-tallet hadde han revet det gamle Empirekvartalet for å gjøre plass til Høyblokka, og med Y-blokka var turen kommet til Arne Garborgs plass, like nord for regjeringsbygningene. «Særlig er det forholdet mellom Trefoldighetskirken og Deichman som skjærer i øynene.», uttalte Viksjø til tidsskriftet Byggekunst i 1959, og skisserte hvordan han ville atskille den nygotiske kirken og det nyklassisistiske biblioteket med den ene av Y-ens armer, og dermed løse dette «stilmessige kaoset» ved å gi bygningene hver sin plass. Mellom bygningene og byggetomten gikk imidlertid to gater, og Hovedbrannstasjonens utrykningsvei. I tillegg kom en betydelig høydeforskjell, og for å løse problemet måtte Viksjø begrave gatene under et stort lokk av betong. Siden 50-tallet har Y-blokkas intervensjon i bybildet blitt kritisert, og i dag, etter terrorangrepet, er sikkerhetsrisikoen betongtunnelen utgjør, blitt regjeringens sterkeste argumentet for riving.

Høyhus i det grønne

– Erling Viksjøs arbeid med regjeringskvartalet må ses i lys av mellomkrigstiden og vendingen helt mot slutten av 1930-tallet med å gi kunsten mer plass i modernismens arkitektur, sier Espen Johnsen, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, til Kunstkritikk. Han mener råheten i byggenes karakter setter dem litt på siden av parallelle strømninger i Norden. Spesielt i Sverige arbeidet arkitekter med å myke opp modernismen, og skapte motiver som var gjenkjennelige for et bredere publikum. Viksjøs tidlige utkast fulgte dette sporet etter krigen, men etter hvert knyttet han seg mer til den franske avantgarden representert ved blant annet Le Corbusier og Jean Dubuffet. – Det handlet om å skape et bygg for fremtiden og en ny form for monumentalitet, der kunsten er integrert i arkitekturen, sier Johnsen.

På 1920-tallet utviklet Corbusier ideen om frittstående høyhus omgitt av parkområder, mest radikalt uttrykt ved hans provoserende Plan Voisin som skulle rense opp og rive ned Paris’ gamle, trange og skitne kvartaler, til fordel for spredte høyhus omgitt av store parkanlegg med moderne motorveier og flyplass på gateplan. Høyhuset i det grønne hadde en hygienisk motivasjon. Den moderne teknologiens muligheter og estetikk, høyhusets rene, skinnende glassoverflater, skulle sikre innbyggerne sol og frisk luft.

Y-blokka i Regjeringskvartalet, 1969/1970. Foto: Teigens Fotoatelier.

Viksjøs sammenstilling av en høyblokk og en komplementerende, mer skulpturell, lavblokk slekter dessuten på FN-bygningen i New York fra 1952, hvor Le Corbusier, sammen med Oscar Niemeyer var rådgivende arkitekter. I likhet med Niemeyers bygning for Helse og utdanningsdepartementet i Rio de Janeiro (1943), står Høyblokka på pilotis, betongsøyler trukket inn under fasaden, slik at veggene ikke bærer konstruksjonen. Dette gir huset en lett, svevende karakter, og tillater åpen trafikk gjennom bygningens første etasje. Fasaden til Y-blokka er også trukket inn, og Viksjø ga begge bygningene en åpen planløsning samt horisontale vindusbånd, etter modell av Le Corbusier.

Som Le Corbusier var Viksjø interessert i samtidskunst, og i 1955 begynte han å planlegge utsmykningen av Høyblokka. Via billedkunstneren og illustratøren Kai Fjell kom han i kontakt med en generasjon unge kunstnere som arbeidet med et, i samtiden omstridt, abstrahert formspråk: Inger Sitter og Carl Nesjar, Tore Haaland, Odd Tandberg.

Inn i en ny tid

Viljen til å planlegge byen, teknologioptimismen, samarbeidet med nytenkende samtidskunstnere og ambisjonene om å lage et ruvende bygningskompleks for fellesskapets institusjoner, har berøringspunkter med arkitekturhistoriker Siegfried Gideion, billedkunstner Fernand Leger og arkitekt Josep Lluís’ manifest Nine points on monumentality fra 1943. Teksten er en kritikk av arkitekturhistorisk eklektisisme og folkelig smak. Menneskene trenger vitale symboler hevder forfatterne, men slike monumenter må erkjenne «samtidens kreative krefter». Arkitektene må, ifølge manifestet, samarbeide med kunstnere, eksperimentere med moderne teknologi og materialer, og skape bygninger der kunsten er integrert i arkitekturen.

Utover 50-tallet samarbeidet Viksjø med ingeniøren Sverre Jystad om å skape overflatevirkninger i betongen. Ved å tilsette elvegrus og småstein i sementen, og deretter sandblåse og «grave» disse småsteinene frem til overflaten, fikk betongen en ru tekstur, egnet til å lage relieffer og mønstre. Jystad og Viksjø patenterte teknikken som «naturbetong», og de inviterte kunstnerne fikk i oppgave å eksperimentere videre med den. Én av dem var Carl Nesjar (1920-2015). I Byggekunst (1959) sammenligner han sandblåsing av naturbetong med å «gravere» linjer og flater direkte på veggen. «Det er mulig å oppnå en forbausende variasjon i det billedmessige uttrykk», skriver Nesjar, men arbeidet måtte utføres raskt og uten opphold. I Høyblokka kunne han jobbe mellom åtte og fjorten timer i strekk.

I tillegg til de norske kunstnerne ønsket Viksjø å samarbeide med Pablo Picasso. At en utenlandsk kunstner skulle utsmykke Norges regjeringsbygning var ikke ukontroversielt, og valget ble kritisert i norske aviser. Det var heller ikke lett å komme i kontakt med Picasso, men Carl Nesjar fikk i stand et møte i Cannes i 1957, og da han viste fotografier av den nye teknikken skal Picasso ha blitt fra seg av begeistring.

Carl Nesjar sandblåser Picassos Stranden på veggen i Regjeringsbygningen, antakelig 1959.

Nesjar sandblåste Picassos motiver Stranden og Satyr og Faun i trappeoppgangen i Høyblokka, og møtet i Cannes ble starten på et 16 år langt samarbeid. Både kunsten og bygningen ble godt mottatt i samtiden. I Byggekunst (1959) berømmet Erik Rolfsen bygningens plassering i bybilde, og hevdet at «vi her står overfor et gjennomarbeidet arkitekturverk av høy klasse». Utsmykningsoppdraget markerte dessuten et skifte i norsk kunst. «Norsk nonfigurativt maleris fremvekst er nært knyttet til arkitektonisk utsmykkingsvirksomhet i 1950-årene», skriver kunsthistoriker Hans-Jakob Brun i Norges Kunsthistorie. Inn i en ny tid (1983).

Bygget som skulptur

Da Viksjø vendte tilbake til regjeringskvartalet for å oppføre Y-blokka i 1967, fikk kun Nesjar og Picasso utsmykningsoppdrag. Nesjar oppførte Picassos Måken i bygningens inngangsparti, og Fiskerne på fasadens endevegg ut mot Akersgata. Viksjø ville også gi bygningen selv skulpturelle kvaliteter. Buer og sirkelformer er et gjennomgående tema. «Konkylietrappen», en oppadgående spiral i sentrum av bygningen, er opplyst av et sirkelformet takvindu. Sett ovenfra er denne formen et ekko av betongdekket utenfor Deichmanske, hvor et elegant hull gir plass til tunnelsystemets ventilasjonsanlegg. Enda en halvsirkel åpner betongen over Hovedbrannstasjonen, og gir forbipasserende anledning til å kikke på trafikken som raser forbi.

– Viksjø reagerer i likhet med Corbusier mot det vi kaller systemarkitektur og høymodernisme, slik den er representert i USA, med glatte materialer og superfinish arkitektur, sier Espen Johnsen. Han trekker frem kirken i Ronchamp (1955), med dens skulpturelle karakter, som en forløper til Y-blokka.

Den Y-formede UNESCO-bygningen i Paris fra 1958, er annen viktig referanse. Viksjø ferdigstilte tegningen av Y-blokka samme år, men han gjorde den tyngre, lavere og bredere, og ga bygningen en mer variert overflate med fasade i naturbetong og vindusrammer av teak. Likevel kom ikke byggearbeidet i gang før ti år senere. Da var den skulpturelle arkitekturen allerede etablert i Norge, med blant annet Ishavskatedralen i Tromsø (1965) og Kirkelandet kirke i Kristiansund (1964), og bortsett fra den vedvarende diskusjonen om Arne Garborgs plass, fikk Y-blokka ingen kritisk mottakelse i offentligheten.

Ishavskatedralen i Tromsø, 1966. Foto: Teigens Fotoatelier

Fra midten av 60-tallet kom ideen om den suverene arkitekten under press. Sammen med naturbetongen nådde det harde modernistiske uttrykket et metningspunkt, og den grønne byens utradering av gamle steder ble ansett som feilslått. Da Norsk Arkitekturmuseum presenterte utstillingen Arkitekt Erling Viksjø høsten 1999, skrev museumsdirektøren, Ulf Grønvold, at tiden var inne for å betrakte epoken med et friskt blikk. Men utstillingen fikk en hard mottakelse. Spesielt ble Viksjøs evner som byplanlegger kritisert. Jan Carlsen beskrev «Y-blokkens okkupasjon av byrommet», og Lasse Midttun assosierte naturbetongen med militære installasjoner. I Morgenbladet kritiserte han bygningene for å være elitære og avvisende, og leste arkitekturen inn i etterkrigstidens politiske klima, der «et evneløst Storting» satt på sidelinjen mens Arbeiderpartiets flertallsregjeringer samarbeidet med industri og fagforeninger. «Dette systemet er med en viss overdrivelse benevnt som en korporativ stat», skrev Midttun, «[e]n stat hvor makten forbipasserer Stortinget og de demokratiske valg og finner andre veier. Denne statens arkitekt ble Erling Viksjø.»

Etter 22. juli 2011

Eksplosjonen den 22. juli etterlot et stort krater og massive, materielle ødeleggelser midt i Oslo sentrum, og deler av regjeringskvartalet har siden vært stengt for ferdsel. «Uansett hva vi lander på, så er jeg helt sikker på at det ikke kommer til å se helt likt ut der. Vi kan ikke utelukke at de mest skadde bygningene må rives», uttalte daværende fornyings- og administrasjonsminister, Rigmor Aasrud til NTB i oktober 2011.

Utover høsten økte intensiteten i debatten om bevaring, og da Aasrud én måned senere omtalte Høyblokka som «bare et bygg», utløste hun et skred av kommentarer. Bygningen hadde fått en ny, symbolsk verdi etter terrorangrepet, både som minnested og i form av dens robuste motstandsdyktighet. Men Y-blokka havnet på siden av diskusjonen.

På nyåret bestilte regjeringen en utredning av tre alternativer for regjeringskvartalet: bevare og gjenoppføre bygningene slik de var før 22. juli, rive alt og bygge nytt, eller en kombinasjon av bevaring og riving. Samtidig la regjeringen et viktig premiss: departementene skulle samlokaliseres, og det samme området måtte gi plass til langt flere ansatte.

Konseptvalgutredningen ble lagt frem i 2013. Denne samfunnsøkonomiske analysen anbefaler å rive Høyblokka og Y-blokka, men bevare den sandblåste kunsten. Ved Stortingsvalget høsten 2013 fikk Erna Solberg flertall, og sammen med kommunalministeren Jan Tore Sanner presenterte hun et kompromiss den 25. mai 2014. Regjeringen ville bevare Høyblokka, men rive Y. Den vil skjære ut og oppføre motivene av Nesjar og Picasso på en ny plass, og erstatte bygningen med en ny regjeringspark.

«Jeg er både lettet og glad for at beslutningen om å bevare Høyblokka ble valgt til slutt», uttalte daværende riksantikvar, Jørn Holme, til NTB. Av hensyn til sikkerhet hadde han forståelse for at Y-blokka skulle rives. «Det kan og bør vi leve med», sa Holme.

Team Urbis’ vinnerutkast fra arkitektkonkurransen om å utforme det nye regjeringskvartalet i 2018. Foto: Team Urbis/Statsbygg.

Etter regjeringens beslutning i 2014 har debatten handlet om Y-blokka, og et relativt samlet kunst- og kulturfelt har argumentert for bevaring. Samtidig har flere ting endret seg. Behovet for kontorer er skalert ned, og tunnelen under Y-blokka skal senkes og forsterkes. Dessuten har gjenbruk av betongbygninger seilet opp som et radikalt mer klimavennlig alternativ enn å rive og bygge nytt. I 2016 foreslo Riksantikvaren attpåtil å rive bygningens nordre fløy. Andre vil la denne delen stå tom, eller brukes til mindre utsatte funksjoner, mens studenter ved Arkitekthøgskolen har levert utkast til hvordan bygningen kan omarbeides.

– Arbeidet med regjeringskvartalet er underlagt en statlig reguleringsplan som sikrer regjeringen full kontroll, og begrenser andre myndigheters påvirkning på prosjektet, sier Lisbeth Halseth ved arkitektkontoret LPO, som deltok i Konseptvalgutredningen i 2013.

– Da jeg leste reguleringsplanen fra 2017 oppdaget jeg at bevaring av Y-blokka egentlig ikke var konsekvensutredet. Alt arbeid etter 2013 har dermed hatt som forutsetning at Y-blokka skal rives og regjeringen har aldri vurdert bevaring. Fortidsminneforeningen og Norske arkitekterslandsforbund har hevdet at dette er en saksbehandlingsfeil, men ingen instanser har gitt klagerne medhold.

Y-blokka er ifølge regjeringen en sikkerhetsrisiko og bygningen hindrer fri ferdsel over Arne Garborgs plass. «Tiden er kommet for å gjennomføre vedtaket», skrev kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup i Aftenposten 30. januar i år.

Den 13. februar annonserte Fortidsminneforeningen og Norske arkitekterslandsforbund, sammen med Støtteaksjonen for bevaring av Y-blokka og Oslo Arkitektforening, at de går til søksmål mot staten. Rivingen av Y-blokka er midlertidig satt på vent.

Erling Viksjø, skisse til utbygging av regjeringskvartalet, antakelig 1958.

Comments