Jeg ankommer Tarald Wassviks utstilling Tradisjonen tro på Stormen kunst/dájdda med lettere vertigo. Hurtigbåten mellom Svolvær og Bodø møtte på «sjø», og vugget seg insisterende over bølgelandskapet. I Wassviks utstilling er noen andres ustøe bein et gjentagende motiv. Det er ikke gitt ved første øyekast, men etter hvert ser jeg tydelig konturene av et lite strømpebuksebarn – en som lærer seg å gå.
Wassvik gikk ut av Kunstakademiet i Oslo i 2014 og er en kunstner tro mot tradisjonen: en maler som også arbeider med treskjæringer og tresnitt. En interesse for outsiderkunsten går igjen, og kunstens plass utenfor institusjonen har tidligere blitt tematisert når Wassvik stiller ut på innsiden. Blant annet gjennom gjøglerfiguren som var sentral i utstillingen hans på Elephant kunsthall i Lillehammer i 2020, eller da kunstneren brukte gamle trau som lerret på visningsstedet Destiny’s i Oslo året etter.
Barnefiguren er å finne i en serie med seks tresnitt på grafikkpapir som er limt på treplater og malt med akryl. Motivet er repetert to ganger eller mer i hvert enkelt verk, noe som gir inntrykk av at barnet faller eller triller helt rundt. I ett av bildene er barnet repetert så mange ganger om sin egen akse at det ligner en edderkoppfigur, et Louise Bourgeois-aktig innslag som peker på en fremmedgjørende side ved barnet, hele tiden på vei til å bli noe annet.
Wassvik har tidligere vist et arbeid på Stormen kunst/dájdda som gjest i Liv Ertzeids utstilling The Ba Ba Bug Show, og i relieffet Med solen som lærer i årets utstilling finnes muligens et nikk til Ertzeids malerier av blomster i nattlandskap. Langs randen av den nesten svarte billedflaten, der bare gliper i oker kommer frem, er det limt fast tørkede blomster. Blomstenes bleke kropper blir nesten selvlysende mot den mørke bakgrunnen, litt som en blits i natta. Tørkede blomsters skjøre vesen – men med en overraskende evne til overlevelse, der de gjemmer seg i hyttebøker eller nedarvede herbarier – blir et bilde på spørsmålet Wassvik stiller i teksten som ledsager Tradisjonen tro: «Hvilke forutsetninger er det vi egentlig har arvet, og hva er vi i ferd med å sende videre?»
I hjørnet står en skulptur som består av tre rammer dekket med mindre avkapp, treverk og svart pleksiglass, sporadisk malt i svart, blå og lillatoner. Rammene er bundet sammen og holdes stabile av en tynn trekonstruksjon, og til sammen utgjør de et slags triptyk. Verket har fått navnet Homo Ludens, det lekende mennesket. Tittelen er satt på spissen, for i konstruksjonen kommer, til tross for konturene av puslespill og byggesett, et merkbart alvor til uttrykk. Skruene som fester utallige avkapp til rammene, er tidvis dekorative elementer, tidvis boret så hardt inn i treverket at de forsvinner som små kulehull. Det hengslete triptyket og konturen av barnet som lærer seg å gå, er riktignok langt fra ikonet av Jesus-barnet på armen og middelalderens altertavler, men de vitner likevel om en bevissthet rundt kunstens religiøse røtter.
Et slags håndtak med presise hull i ulik størrelse, er montert på Med solen som lærer. Det kan minne om et nøye utformet penselstativ. På relieffet Operant sitter det en tom og avlang hylle midt på billedflaten, rett over barnets prøvende steg. I Innadvendt rutine er barnet abstrahert i lagvise former, og på midten er et svart pleksiglass innrammet i en liten treramme. Jeg kan skimte meg selv i den, men mest av alt utgjør den en blind og ambivalent flekk. Alle tre har disse tilleggene til felles at de viser til noe fraværende, men ikke helt definert. Det finnes her en kobling til kunstens religiøse funksjon, som svarer på en lengsel etter bilder som er mer enn summen av sine materielle bestanddeler, et innhold som har forlatt dem.
Også borden av tørkede blomster har noe av denne tapserindringen i seg. Ikke bare er de stilkete relikvier for noe som har vært, men jeg blir klar over at jeg bare kan navnet på hva jeg tror er et kløver. Wassvik når frem til noe som går tapt når vi ikke lenger vet hva ting i naturen heter eller vet hvordan vi skal bygge ting selv. Gjennom en håndverksmessig tilnærming til materialene evner utstillingen å synliggjøre en taktil verden som glipper på vei inn i fremtiden. Wassvik synes å være klar over at tradisjon kan stå i veien for at nye generasjoner som skal lære å gå (eller at han som kunstner i en lang tradisjon) finner ut av ting selv. Likevel vedblir fornemmelsen av at noe viktig har gått tapt – men som man ikke helt klarer å gripe.