Det kom neppe overraskende på noen at det ble tegnet opp et dystert bilde av vilkårene internasjonalt for den kunstneriske ytringsfriheten, da representanter for det nordiske kunstlivet samlet seg i Oslo forrige uke, for en konferanse med tittelen Voices in Public Art: Mapping Freedom of Speech and Expression in the Nordic Region.
Arrangør var den uavhengige kunstprodusenten Mesén, som arbeider spesifikt med prosjekter i offentlige rom – blant annet har de ansvar for kunstprosjektene på Oslo Sentralbanestasjon. Som kurator Kristine K. Wessel påpekte i sin innledning, har Mesén selv opplevd å være under press, da den tyrkiske ambassaden ville ha fjernet kurdiske Gelawesh Waledkhanis utendørsverk Rojava: The Women’s Revolution i 2020. Med støtte fra Nordisk kulturfond og andre offentlige og private fond har Mesén nå startet FORCE (Freedom, Open-Dialogue, Resilience, Collaboration, and Empowerment), en «plattform for demokratisk dialog og kunstnerisk ytringsfrihet», som arrangerer fysiske og digitale møter og diskusjoner, inkludert tre større konferanser. Etter den første konferansen i Oslo, skal de videre til Helsinki og Reykjavik.
Konferansen ga innledningsvis en rekke generelle beskrivelser av situasjonen, med innlegg fra blant andre professor i visuell kultur ved Universitetet i Bergen, Asbjørn Grønstad, som er aktuell med boken Free Speech and Neoliberalism (2026), og direktør for Nordisk Kulturfond, Kristin Danielsen. Sterkest inntrykk gjorde imidlertid innlegget til Jan Lothe Eriksen fra Freemuse, en uavhengig internasjonal organisasjon som arbeider for kunstnerisk frihet og som leverer årlige rapporter om situasjonen for kunstnere rundt om i verden. Eriksen snakket om den målrettede ødeleggelsen av kunst og kulturarv som vi har sett de siste årene, særlig i Gaza, Ukraina og Sudan, og beskrev angrepene på kunstnerisk frihet i et globalt perspektiv som verre enn noen sinne. Freemuse observerer også en økt tendens til selvsensur, og Eriksen bemerket at den kunstneriske friheten krymper også der hvor det ikke finnes noen formelle restriksjoner.
Det er jo fortsatt der vi er i Norden, altså uten formelle restriksjoner. Slik sett fremstår diskusjonene om kunstnerisk frihet og ytringsfrihet her ofte som relativt privilegerte i den store sammenhengen. Og selv om presentasjonene av ulike offentlige kunstprosjekter fra kunstnere som Lea Porsager, Libia Castro og Ólafur Ólafsson og kurator Drew Snyder fra Koro var interessante, Marianne Heier snakket overbevisende om betydningen av kunstnerøkonomi og Pauliina Feodoroff argumenterte godt for viktigheten av å gi naturen en stemme, vet jeg ikke om konferansen egentlig gjorde meg så mye klokere på hvordan det står til med den kunstneriske friheten i regionen.
Konferansetittelen lovet en «kartlegging» av situasjonen, men jeg må si at jeg for egen del er såpass urolig over utviklingen at jeg hadde ønsket meg en mer fremoverlent holdning. Etter å ha deltatt på konferansen savner jeg en mer spisset forståelse av hva som egentlig står på spill i Norden. Hvilke former for selvsensur er det snakk om? Hva burde vi gjøre med situasjonen i de nordiske landene? Og ikke minst, hva kan vi gjøre i møte med den internasjonale situasjonen? Hva kan vi gjøre for å stå solidarisk med kunstlivet i land rundt om i verden hvor situasjonen er særlig alvorlig?
Moussa Mchangama, forfatter og medstifter av In futurum, et uavhengig dansk byrå som ifølge nettsiden har spesialisert seg på «strategisk og kulturell endring», etterlyste handling i sitt innlegg. Han mente situasjonen krever rask respons, og stilte spørsmål ved om vi har råd til å være snille og hyggelige (eller hvordan man nå skal oversette det å være «nice»). Han viste til en situasjon med økende rasistisk retorikk fra ytre høyre i dansk politikk, kutt i kulturbudsjetter og en økende nasjonalistisk orientering, tendenser som han mente øker presset på kunstnere og kunstinstitusjoner og innskrenker den kunstneriske friheten. Mchangama pekte på at retten til å delta i kulturlivet ikke er et gode som er likt fordelt i Norden, og at spørsmål om kunstnerisk frihet ikke kan betraktes adskilt fra spørsmål om makt og like rettigheter og muligheter.
Mchangama var ellers den eneste som eksplisitt tok opp til diskusjon forestillingene om nordiskhet og nordiske verdier, og hva det nordiske egentlig betyr i dag. Han påpekte at man i diskusjoner om nordiskhet ofte glemmer forskjellene. «Hvem er det vi sentrerer?» spurte han, og minnet om at nordiskhet ofte er sentrert rundt hvithet.
Nordisk samarbeid kobles i økende grad til beredskap og forsvar, mot mulige ytre fiender. Omtrent samtidig med at folk i kunstfeltet var samlet i den ærverdige «urbygningen» til Universitetet i Oslo, var politikere fra Nordisk råd samlet på Stortinget for å diskutere kriseberedskapen i regionen. Det kan kjennes betryggende, ettersom truslene både fra Russland og USA virker reelle nok til at de bør tas på alvor.
Samtidig er det urovekkende at Norden fremstår stadig mer proteksjonistisk, eksempelvis i innvandringspolitikken, hvor både de sosialdemokratiske partiene og sentrum-høyre-partiene i stor grad har adoptert en innvandringspolitikk som tidligere kun eksisterte ute på de ytterste høyrefløyene. Marianne Heiers offentlige kunstverk ACT (2019-) på juridisk fakultet i Oslo ble ikke nevnt under konferansen, men fremstår i denne sammenhengen både ekstremt relevant og nesten naivt i sin insistering på at staten skal følge opp konvensjonen om statsløses stilling, som Norge ratifiserte i 1954, men aldri faktisk har overholdt.
De nordiske velferdsstatene har tradisjonelt utmerket seg med sin offensive kulturpolitikk, med generøs offentlig støtte til kunst. Norge har ligget i tet, dels på grunn av oljerikdom, men også på grunn av et godt organisert kunstfelt som har kjempet gjennom rettigheter for kunstnere, noe Heier satte fokus på i sin presentasjon under konferansen, hvor hun omtalte Kunstneraksjonen ’74 som et offentlig kunstverk. Heier påpekte at det var kravene fra Kunstneraksjonen som la grunnlaget for dagens ordning med offentlige oppdrag for kunstnere gjennom det statlige organet Koro og forløperen Utsmykningsfondet.
De av oss som er engasjert i nordiske kultursamarbeid har lenge håpet at de andre nordiske landene skulle ta etter Norge, og øke sine satsninger på kunst og kultur. Men det vi ser, særlig de siste par årene, er snarere en omvendt utvikling, hvor Norge følger etter og strammer til budsjettene, selv om vi foreløpig ikke har sett kutt av den typen som kulturlivet har vært utsatt for i Finland, Sverige og Danmark.
Ifølge det internasjonale forskningprosjektet V-Dem (Varieties of Democracy) er vi inne i en internasjonal bølge av autokratisering som ikke ser ut til å avta, og bare 13 prosent av verdens land kan kalles liberale demokratier. I møte med en slik utvikling, er det avgjørende at de styrende myndighetene i våre fortsatt liberale demokratier forstår verdien av et demokratisk og fritt kulturliv – og at de forstår at det er noe som ikke kommer av seg selv. I Norden har det tradisjonelt vært en bred enighet om at offentlig støtte til kultur er et grunnleggende demokratiserende grep, hvor man både sørger for at flere får muligheter til å uttrykke seg kunstnerisk, og at flere får tilgang på kulturopplevelser, uavhengig av økonomisk og sosial bakgrunn. Men det en bevissthet som virker å stå for fall, i takt med ytre høyres fremvekst.
Jeg håper de kommende konferansene til FORCE vil ha et større fokus på hva det nordiske kunstfeltet kan gjøre i møte med nyfascistiske krefter både innenfor regionen og internasjonalt. For jeg er helt enig med Mchangama i at det haster. Å møtes for å snakke sammen er en god start, men det er ikke nok.
