Ciara Phillips’ utstillingstittel Dog Comes In, Cat Goes Out er en regle som brukes for å huske begynnelsen og slutten på en månesyklus. Dyrenes forbokstav ligner formen til den første og den siste kvartmånen i syklusen. Som tittelen har Phillips utstilling en todelt struktur, fordelt på visningsstedene Tag Team Studio og Trykkeriet i Bergen. På begge steder vises verk som dokumenterer sin egen tilblivelsesprosess. Verkene knyttes til hverandre gjennom trykketeknikkene og kryssende referanser.
To avlange reliefftrykk på avispapir henger på hver sin side av det ene utstillingsrommet på Tag Team Studio. Begge verkene, som er uten tittel, er dypblå og grønne monokromer med avtrykk fra det gjenkjennelige bølgemønsteret til treplatene de er presset med, samt konturene til figurer fra andre verk inkorporert. Flatene kan oppfattes som de andre verkenes bakgrunn, og blir et gjennomgående element i utstillingen. Tittelverket Dog Comes In har samme bakgrunn i reliefftrykk, men i tillegg noen silketrykkede elementer. Sporene etter trykkeprosessen skaper følelsen av at verkene hører til en helhet, men de er likevel aldri identiske; nye elementer inkorporeres stadig. Resultatet er en kontinuerlig metamorfose.
Interessant nok flankeres Dog Comes In av silketrykkene Eros and Psyche og Make it last som viser bilder tatt med en kopimaskin av Phillips’ egne hender tilsmurt av blekk og dekorert med ringer. Ved å flankere tittelverket fremstår de som et par arbeidshender som stolt holder opp sitt verk. Hvert verk kan ses på som et produkt av et annet verk, og gjennom å fjerne kronologien reises spørsmålet om hva som kom først.
Phillips arbeider kontekstspesifikt, og denne utstillingen består av verk produsert under hennes arbeidsopphold ved Trykkeriet i august og september 2018. I Trykkeriets utstillingsrom henger flere versjoner av de bearbeidede monokrome reliefftrykkene fra Tag Team Studio. Det kontekstspesifikke understrekes i verket Mysticise it som er silketrykk på en regnjakke. Hvor ellers ville det være passende å trykke på en regnjakke enn i Bergen?
Sammenlignet med Phillips’ tidligere praksis skiller denne utstillingen seg ut gjennom å ikke vise til én eksplisitt tematikk. Titlene er personlige og lukkede. Likevel virker ikke utstillingen selvopptatt. Snarere manifesterer den lekenhet, og tekniske og kompositoriske genistreker dukker opp dann og vann. Dersom Phillips’ intensjon er å demonstrere hva hun kan utrette på kort tid dokumenterer utstillingen dette. Så får vi leve med at den går i sirkel heller enn å peke i noen bestemt retning.
