– Jeg har alltid sett på ting som subjekter, framfor objekter, sier Roland Albrecht, mannen bak Berlins minste museum: Museum der Unerhörten Dinge (Museet for uhørte ting).
Vi møtes en regntung oktoberdag for å snakke om Museum der Unerhörten Dinge on Long Weekend – utstillingen han er kommet for å installere på oslogalleriet Van Etten sammen med kunstnerne Werner Linster og Sara Korshøj Christensen – som åpner førstkommende fredag.
Jeg vurderer å kun memorere det Albrecht sier til meg, men velger til slutt å spille inn samtalen. Samtidig hadde det å skrive fra minnet stått i stil med Albrechts museum, som viser utvalgte objekter og historiene de har fortalt ham.
– Det er et litterært museum, sier han.
Historiene, som verken skyr det hverdagslige eller det spekulative, handler om ting som hvordan gaffelen fant veien til spisebordet, og at Joseph Beuys brukte «haren» i kunsten sin fordi taterne som pleiet ham etter flykrasjet også tente små lys formet som harer.
– Jeg ville legge mer til den fiksjonen som Beuys allerede hadde skapt, det er en beuyshistorie-historie, sier Albrecht.
Alle Albrechts tekster følges av referanser, men ifølge Linster er det ikke alltid like lett å avkode hva som er sant.
– Det er mye kunnskap i Rolands tekster, det seg være om oldtidshistorie eller egyptiske guder, og hvis du gjør videre research på det han skriver om, er det helt utrolig hva du kan finne.
Christensen legger til at det å lese Albrechts tekster er som å løse puslespill og gåter.
Museet, som også inviterer kunstnere til å stille ut og har en ambulerende virksomhet, ble grunnlagt i 1998. Siden 2000 har det vært lokalisert mellom Crellestraße 5 og 6, der det tidligere var en passasje.
– Det er ikke engang en ordentlig adresse, humrer Linster.
På museets nettside forklarer Albrecht at tingene i samlingen er der fordi det oppstod et møte mellom ham og dem, der de likte hverandre. Han skriver at: «De er merkelige ting. Vakre, kuriøse, enkle, gåtefulle, eller rett og slett «bare» banale gjenstander som fanger oppmerksomheten min.»
En viktig del av prosjektet er museets depot, som inneholder over 400 ting som enda ikke har fått historiene sine hørt, og kanskje aldri skal tre ut av sin personlige forbindelse til museets skaper. I depotet er tingene katalogisert etter vekt, et grep Albrecht sier har forbløffet besøkende museologer. For ham handler det om at vekten både er det mest presise en kan si om en ting, samtidig som den ikke bærer noen mening.
Teksten som følger utstillingen i Oslo forteller at den nyutdannede sykepleieren Albrecht mot slutten av 1970-tallet stod mellom å ta seg jobb i Oslo og Berlin, og valgte det siste. Likevel har han visstnok nylig funnet fotografier på et loppemarked som viser at han også bosatte seg i Norge, og at hans andre jeg også åpnet et museum: Museum Uhørt. Teksten illustreres med bilder av dette museet, en brakke på hjul, plassert i blant annet Slottsparken og foran Doblouggården.
– Kanskje hadde jeg et liv i Oslo, som jeg ikke visste om? spekulerer Albrecht.
På Van Etten vil publikum møte tjueseks ting fra samlingen og historiene deres. Linster skal holde et performativt foredrag på søndag der han trekker fram noen av de tingene som fascinerer ham mest, blant annet to deler av skrivemaskinen Walter Benjamin skal ha skrevet «Kunstverket i reproduksjonsalderen» på.
– Det var en banebrytende tekst, og jeg synes det er interessant at det også er plass til alvorlige og viktige emner i Rolands museum.
Christensen forklarer at hun og Linster er som huskatter å regne i Crellestraße, og at hun bidrar med egne arbeider på Van Etten.
– Ettersom Rolands museum ikke har noen museumsbutikk, har jeg laget en som er uavhengig, der verk selges i et mindre opplag. Arbeidet er selvstendig, men det er mulig å finne koblinger til Roland hvis man leter.
Da jeg spør Albrecht om museets forhold til sannheten, sier han at det har fått en utfordring de senere årene. Problemet i dag, mener Albrecht, er at mange i politikken har fantasier om hva virkeligheten er. At høyrepopulister, som Trump og tyske AfD, bevisst forteller løgner kaster et nytt lys over museumspraksisen hans.
– Samtidig har kunsten ingen forpliktelse overfor sannheten, mener han.
Albrecht trekker fram maleriene til Francis Bacon og Picasso, og hvordan de sa noe om hvordan det er å være menneske, selv om de ikke forsøkte å vise fram noe «sant».
– Kunsten skal ikke gjengi naturen. Den snakker mer om hvordan man kan se og sanse. Kunstens oppgave er fiksjonen.
