Kan ikke fortsette, må fortsette

Atopia flytter nå ut av sine lokaler på østkanten i Oslo. Fremtiden for det kunstnerdrevne film- og videosenteret er høyst usikker.

Utstillingsåpning på Atopia, mars 2014. Foto: Atopia.
Utstillingsåpning på Atopia, mars 2014. Foto: Haraldur Karlsson.

Atopia, av gresk a-topon, betyr «uten sted». For det kunstnerdrevne film- og videosenteret Atopia i Oslo, er navnet nå blitt en realitet i en høyst utilsiktet og svært problematisk forstand.

– Vi kan ikke fortsette å være her, men vi kan heller ikke kvitte oss med lokalene, sier kunstnerisk leder Farhad Kalantary til Kunstkritikk, når vi er på besøk i Ivan Bjørndalsgate en dag i februar. Etter at Atopia ikke fikk innvilget forventet støtte fra Norsk kulturråd, har de ikke lenger råd til å betale leie for galleriet, som de flyttet inn i for snart tre år siden. Men ettersom gårdeieren ikke vil løse dem fra kontrakten som gjelder ut 2016, hjelper det ikke bare å flytte ut, de er også nødt til å finne en leietaker.

Kalantary forteller at Atopia siden oppstarten i 2003 har hatt ulike former for støtte fra Norsk kulturråd – til å begynne med treårig prosjektstøtte, men i de siste årene har de mottatt ettårige støttebeløp. Problemene startet i fjor. Etter samtaler med Kulturrådet sender de nå en ny søknad som de får svar på i juni. De har funnet en måte å holde seg gående på til juni, og de fleste pågående prosjektene blir lagt på is.

– Vi har aldri hatt noen sikker finansiering, alt har vært basert på prosjekter. Vi har søkt mer stabil finansiering siden 2007. Men i år hadde vi altså til og med problemer med å få 1-årig prosjektstøtte. Og alt det vi arbeider med er langvarige, forskningsbaserte prosjekter, sier Kalantary som sammen med partneren Linn Lervik driver Atopia.

Fra utstillingen Retrospektiv. Film- og videokunst i Norge 1960-1990, verk av Merete Morgenstierne og Kristin Bergaust. Foto: Atopia.
Fra utstillingen Retrospektiv. Film- og videokunst i Norge 1960-1990, verk av Merete Morgenstierne og Kristin Bergaust. Foto: Marius Hauge.

– Det er mange som har arbeidet med oss. Men etter noen måneder har vi måttet la dem gå, og dermed har vi også mistet den erfaringen og kompetansen de har opparbeidet seg.

Atopias største prosjekt, som også er det de har fått mest oppmerksomhet for, er det videohistoriske prosjektet Retrospektiv, som de startet opp i 2007, flere år før det Norsk kulturråd-initierte Videoarkivet ble etablert.

– Vi var interesserte i å undersøke om det fantes en spesifikk «norsk» videokunst, og lette etter spor og tråder av uavhengig, autentisk norsk film- og videokunst. Vi gikk inn i et tomrom – ikke egentlig for å skrive historie, men for å leke med historiografi. Men fordi det ikke fantes noen norsk videokunsthistorie, ble det en form for historieskrivning i seg selv. Nasjonalmuseet ville samarbeide, men bare med utgangspunkt i egen samling. Men slik vi ser det, er samlingen deres begrenset – og vår interesse ligger i å demokratisere og diversifisere dette området. Vi ville nettopp sette søkelys på de mer marginale arbeidene, det som Nasjonalmuseet ikke ser, sier Kalantary. Han legger vekt på at det ikke bare er konsentrasjonen om film- og videokunst som kjennetegner Atopia, men at det også har vært viktig for dem å utforske outsiderperspektiver. – Kort fortalt approprierer vi et sett av postkoloniale teorier til vår egen lokale kunstscene, som et alternativ til det som lider under en form for sameness.

16mm-film-workshop. Foto: Atopia.
16mm-film-workshop på Atopia. Foto: Farhad Kalantary.

Etter å ha arbeidet i fire år med den første delen av Retrospektiv, som dekket perioden 1960-90, åpnet Atopia i 2011 i en stor utstilling på Stenersenmuseet, ledsaget av en bokutgivelse. Utfra utstillingen på Stenersenmuseet ble det også laget et mindre utvalg som reiser rundt og har vært vist flere steder. Til den andre delen av prosjektet, som dekker tiden fra 1990 og fremover, inviterte de tre kuratorer – Marianne Zamecznik, Nathalie O’Donnell, Per Kvist – til å kuratere hver sine utstillinger. Grunnet bortfall av støtte må videreføringen av prosjektet settes på vent.

Andre prosjekter i Atopia-regi de siste årene har vært Videoforum, et fellesskap for kunstnere hvor alle deltar på like vilkår, Celluloid, presentasjoner av viktige referanseverker og Vitrine, hvor de brukte vinduene ut mot gaten til videoprojeksjon. Vitrine videreføres for øyeblikket i Bergensgata 2, et lokale de disponerer ut mars måned.

Et av de nye prosjektene Atopia har på gang, går under arbeidstittelen Videoencounters og vil ta for seg 1990-tallets kunstscene i Norge – altså ikke bare film- og videokunsten, men den større samtidskunstkonteksten; settingen, bakgrunnen for videokunsten på 90-tallet. Cities of the World er et annet påbegynt prosjekt, som undersøker verden fra forskjellige vinkler – med utgangspunkt i videokunst i henholdsvis Teheran, São Paulo, Mexico City, Moskva.

I en økonomisk vanskelig situasjon forsøker Atopia nå å finne balansen mellom det faglige arbeidet og administrasjon. – Vi kan ikke stoppe prosjektutviklingen, selv om vi nå er over i et rent overlevelsesmodus. For tiden jobber jeg mer med Atopia-problemer enn med Atopia-prosjekter: Hvordan redde stedet, og ikke miste fokus, sier Farhad Kalantary.

Atopias lokaler til leie. Foto: Atopia.
Atopias lokaler er til leie. Foto: Farhad Kalantary.

Leserinnlegg