Sofie Hviid Vinthers monument Nyttehender, til ære for den strålende forfatteren Torborg Nedreaas (1906–1987), ble nylig avduket i Nygårdsparken i Bergen. Jeg tror skulpturen markerer høydepunktet til feminismen – forstått som kampen for kvinners symbolske verdsettelse og makt gjennom erobringen av sentrale samfunnsinstitusjoner – i Norge, i alle fall på lang tid. Herfra går det … ja, hvor da?
Monumentet er to abstraherte hender støpt i betong, i perfekt størrelse for at små og store parkløver kan bestige dem, og henter sin inspirasjon fra en passasje i en Nedreaas-novelle hvor en mann betrakter en kvinnes hender og dadler dem for å være «altfor sterke. Altfor – nyttige». Den ru betongen skal visstnok slipes av tiden og bli glatt, i alle fall noen steder, slik at skulpturen skal kunne vitne om alt det ulike arbeidet et par kvinnehender må utføre. Jeg liker det godt i all sin bokstavelighet, og Hviid Vinthers konsekvente oppmerksomhet omkring arbeid gjør henne til et glimrende valg til å gå i dialog med kommunisten Nedreaas.
Nyttehender er nummer tre i en serie skulpturer til minne om og ære for viktige bergenske kvinner, satt opp av Bergen kommune. De utgjør prosjektet «Kvinner på sokkel», ment å bøte på den kvinnelige underrepresentasjonen blant monumenter til minne om navngitte personer i byrommet. Prosjektet ble vedtatt i 2020 og den første skulpturen var Benkene til Kim (2022) av Lina Viste Grønlie, tre benker på Vågsallmenningen som til sammen staver KIM, dedikert til homopioneren Kim Friele (1935–2021). Som ung kvinne pleide Friele å sitte på en bestemt benk i Oslo, i håp om å treffe andre lesber og homofile. Og i fjor kom Anne Karin Furunes’ feiring av billedhugger Ambrosia Tønnesen (1859–1948), Leve Ambrosia Tønnesen! like utenfor Kode: en for Furunes typisk perforert stålplate som gjennom halvtoneteknikk viser et fotografisk portrett av Tønnesen, montert foran en granittblokk.
Sett under ett, er det som utmerker dette prosjektet hvor uredd de tre skulptørene har vært når de har skullet håndtere to beklemmende utfordringer: Å lage verk som fungerer som kunstverk og møbler i det offentlige rom, og å lage kunst som eksplisitt skal knyttes til og feire et gitt menneskeliv. De har ikke veket unna det som lett blir flaut, og kanskje derfor er det også lettere å akseptere den ufiltrerte heltedyrkingen. Nå ser det imidlertid ut til å være slutt for «Kvinner på sokkel».
I bystyrets originale vedtak skulle det oppføres fem monument. I 2024 førte kommunens økonomiske situasjon til at de to resterende monumentene ble satt på vent (uten at det hindret en helt ny investering på to millioner til gatesitater fra den Nobelprisvinnende Jon Fosse). Og der har de blitt sittende under kulturbyråd Reidar Digranes (Senterpartiet), og vi kan ikke se noen tegn til at han har noen intensjon om å få dem på beina og opp på sokkelen. På denne strategiske måten – gjennom budsjettprioriteringer fremfor identitetspolitiske sverdslag – får Digranes dermed stoppet det fremste uttrykket for en kvinnehistorisk bølge som har preget Bergen de siste to tiårene.
Forslaget om «Kvinner på sokkel» ble først frontet av Sosialistisk Venstrepartis Eira Garrido og vestlandsfeminismens største stjerne, Oddny Miljeteig. De og de andre damene som pushet på for prosjektet, hentet inspirasjon direkte fra boken Fast plass: norske kvinner på sokkel (2017) initiert av kuratorene Hilde Herming og Nora Ceciliedatter Nerdrum. Der kartla de statuer av navngitte kvinner i Norge (kun ca. 80 stykker den gang). Forslagsstillerne møtte stor støtte hos Miljøpartiet De Grønne, som den gang satt i byråd. I 2021 fikk MDG også innført forbud mot å oppkalle gater etter menn, så lenge kvinner var så underrepresentert i bygeografien (også dette har dagens byråd fått omgjort).
Disse to vedtakene kan vel ses som identitetspolitikkens janusansikt, hvor den ene ber om at den undertrykte skrives inn i historien, mens den andre krever at undertrykkeren skrives ut. En kan nok stille seg skeptisk til om norske eliter utenfor kunstfeltet noensinne har vært særlig woke, og om vi dermed står overfor et særlig stort «vibeshift» (om det stemmer at woke-æraen er over, slik blant mange andre Morgenbladets Ingeborg Misje Bergem hevder). Men disse kjønnspolitiske gjennomslagene omkring 2020, og deres fall i dag, sier i alle fall noe interessant om hvordan noen identitetspolitiske felt fikk et løft også her på berget. Men dette skjedde ikke som en plutselig import av amerikanske tendenser. Tendensene hadde vært her en stund og ventet på riktig situasjon. MDG i Bergen kom med forslaget om forbud mot mannlige gatenavn allerede i 2007, og i et debattinnlegg viste MDGs lokale talsperson Sondre Båtstrand til en lokal plakatkampanje kalt «Kvinnehistorisk natt» som inspirasjon, hvor aktivister preget byen med plakater av sine personlige kvinnelige helter.
Kvinnehistorisk natt, som etter det jeg kan skjønne fortsatt finner sted i Kvinnefrontens regi, utspilte seg for første gang i 2006, og skulle som følge av den aktivistiske entreprenøren Charlotte Myrbråtens initiativ og nettverk få avleggere i en rekke norske byer. Ideen kom imidlertid fra San Francisco, hvor en annen initiativrik type, Trygve Svensson, hadde vært på besøk. Der hadde han sett hvordan en gruppe kalt Women’s Guerilla History Project hadde hengt opp plakater av sine kvinnelige helter hver natt til 8. mars. Han ville gjøre noe lignende. Dette vet jeg fordi jeg var den første Trygve rekrutterte til prosjektet. Da vi først satte i gang, hadde vi få ambisjoner ut over å fremme kvinnelige helter, og lage et prosjekt som tok i bruk byrommet. Da vi i 2009 skrev en kronikk for å oppsummere hva prosjektet handlet om – hvor vi innledningsvis også nevnte mangelen på navngitte kvinnelige statuer – posisjonerte vi oss for å ikke bli utflankert av MDG og formulerte selv et konkret politisk mål: at norske kommuner vedtok «at de neste femti personlige gatenavnene skal være viet kvinner».
Kvinnehistorisk representasjon i bybildet har ikke bare blitt diskutert i Bergen og Norge. I vinter bestemte den danske regjeringen ved tidligere kulturminister Jakob Engel-Schmidt å bruke 10 millioner danske kroner på statuer av kvinner, ut fra akkurat den samme tanken som «Kvinner på sokkel» bygger på. Men 10 millioner statlige kroner kan ikke regnes som seriøse penger, det er knapt nok mer enn budsjettet til den originale kommunale planen om fem statuer i Bergen. Hvorfor var satsingen så slapp? Stolte ikke Engel-Schmidt på at kvinnelig underrepresentasjon fortsatt var et brennende spørsmål, eller var han redd for at en for stor bevilling ville tolkes ekskluderende? Hvor mye politisk handlingsrom gjenstår for det feministiske og andre identitetspolitiske prosjekter? Mitt bud: ikke stort. Men skulle byrådet i Bergen mot all formodning byttes ut til neste år, er det i alle fall mulig å håpe at de fullfører den ambisjonen som ble vedtatt i 2020 og ennå ikke har blitt offisielt omgjort.
