Jeg nærmer meg Pachinko og ser til min overraskelse fem skulpturer med brennende veker som ligner overdimensjonerte kubbelys. Et tykt skydekke minner om at ettermiddagene er blitt mørkere og gjør flammene som flakker innenfor glassruten fremtredende. Camilla Løws tente skulpturer befinner seg imidlertid et stykke unna enkel høsthygge med sin industrielle og moteriktige kjølighet.
Løws arbeider minner ofte om hybrider i grenseland mellom design og kunst, med geometriske og fargerike former som nikker til Bauhaus, minimalisme og konstruktivisme. Iblant kan de fremstå som defekte modeller og strukturer; den forrige utstillingen hennes på norsk jord, på Stormen kunst/ dájdda i Bodø, besto eksempelvis av store hengslete skulpturer som lignet uroer med kantede og bokstavlignende metallformer dinglende fra dem.
I utstillingen Agenzia på lille, kunstnerdrevne Pachinko har Løw sett sitt snitt til å forbigå større institusjoners strenge HMS-krav. Jeg lemper av meg sekken for å unngå å selv bli til et brennende lys, før jeg våger meg inn i det trange lokalet med de fire flammende klumpene med parafinvoks. De er formet som geometriske figurer nedfelt i en slags rektangulære sokler bestående av to aluminiumsplater holdt sammen av lange bolter. Samlet utgjør de en delikat interiørmagasinaktig palett av dus rosa, grønn, limegrønn, svart og grå.
I utstillingen Ikke vær redd. En utstilling om døden på Nasjonalmuseet, som inneholdt en rekke lysestaker, fremsto «stearinlyset» som et stillfarent, sekulært hverdagsrituale. Å tenne et lys kan bringe tankene til noen man har mistet eller skape en opphøyd stund rundt for eksempel et måltid. En nesten umerkelig søtlig duft blander seg med parafinlukten på Pachinko og får meg til å tenke på hvordan visse typer duftlys har blitt en klassemarkør og en integrert del av den pågående kapitaliseringen av «me-time», som ber om at vi skal logge av og senke pulsen.
Denne intime, rituelle funksjonen er imidlertid ikke spesielt fremtredende i Løws utstilling. Den delikate voksen kontrastert med det renskårne metallet minner om et kostbart og vakkert, men ubrukelig møbel, et dekorativt innslag i et sjelløst forretningsmiljø – noe Pachinkos store butikkvinduer egner seg godt til å understreke.
Den svarte, rombeformede skulpturen AGENZIA (NERO) (alle verk 2026) i midten av rommet har allerede begynt å lute svakt, selv om det ikke er lenge siden utstillingen åpnet og flammen ble tent. Varmen får parafinvoksen til å legge seg som små dammer rundt veken og renne nedover. I motsetning til stearin fordamper ikke parafinvoksen, den endrer bare form. I løpet av utstillingsperioden vil skulpturene trolig smelte og feste seg som klumper til metallet på vei mot gulvet.
Løws skulpturer forvandler seg altså i løpet av utstillingsperioden fra stringent minimalisme til en slags formløs arte povera. Snarere enn andektig ritualisme, eksistensielt patos eller en kritisk kommentar til velværeindustri og konsumerisme, inviterer formtapet Løw iscenesetter en betraktning over hvordan utstillingskonteksten åpner for at et kunstobjekt kan forflytte seg mellom kategorier, til og med gå i oppløsning, uten at det innebærer å senke dets status eller (omsetnings)verdi.
