Det første man legger merker til ved Rogaland Kunstsenters ambisiøse publikasjon Collective Good / Collaborative Effort er at den, i likhet med tittelen, er todelt. En stivpermet rød bok i kaffebord-format presenterer et utvalg av senterets samarbeidsorienterte prosjekter fra Geir Haraldseths tid som leder, mens et grønt hefte festet på omslaget inneholder essays, hovedsakelig knyttet til den internasjonale diskusjonen rundt såkalt «sosial praksis».
Prosjektene som presenteres utgjør et tilbakeblikk på kunstsenterets bidrag til ulike «kollektiver»: de lokale kunstnerorganisasjonene, byen Stavanger og det profesjonelle kunstmiljøet i Rogaland. Leser man mellom linjene i introduksjonen er det tydelig at Haraldseth tenker at Rogaland Kunstsenter ikke bare skal være en lokal bærebjelke, men også en pådriver for å hente tidsriktige impulser fra de store kunstmetropolene og den biennale- og messeomstreifende delen av kunstfeltet.
Et av prosjektene som bærer en slik ambisjon er samarbeidet rundt det profesjonelle utviklingsprogrammet Kunst som levebrød. En blanding av lokale og internasjonalt orienterte aktører – blant andre Oslo-gallerister som Esperanza Rosales (VI, VII) og Eivind Furnesvik (Standard), individuelle kunstnere som Fredrik Værslev, kunstsentret selv og lokale institusjoner – har bidratt til dette faglige og økonomiske opplæringsprogrammet for Rogaland-baserte kunstnere. Sommerskoleprogrammet på kunstsentret er et lignende prosjekt, som Haraldseth poengterer at kan sees som en respons på mangelen på kunstakademi og kunsthistoriske studier i Rogaland. Presentasjonene av prosjektene er kortfattede og pressemelding-lignende, men man kan hele tiden se konturene av en kollektivistisk ideologi. Det er uansett lett å la seg begeistre av den sjenerøse samarbeidsvilligheten i programmet.
Den profesjonaliserende innsatsen fremstår som et supplement til Kunstsenterets løpende Inngang-program, som gir alle som melder seg inn i en av de lokale kunstnerorganisasjonene mulighet til å holde en kunstnersamtale i kunstsenterets arkitekttegnede bibliotek. Det som ikke kommer fram, er om det finnes noen synergieffekter mellom disse satsningene på ulike nivåer i kunstfeltet. Dessverre sier presentasjonene i boken lite om hva som kom ut av de ulike arrangementene og tiltakene; med unntak av utstillingene, gir de rikelige innslagene av fotografier ikke spesielt gode referater fra hva som faktisk skjedde. Det er frustrerende, fordi denne delen av boken er nær ved å kunne leses som mer enn dokumentasjon – det finnes en antydning til noe som kan ligne et manifest for institusjonelt samarbeid og utviklingsarbeid som dessverre er uforløst og indirekte artikulert.
Samspill mellom det regionale og globale kunstfeltet i kunstsenterets program reflekteres merkelig nok ikke i essayene. Man skulle kanskje tro at minst en tekst sa noe om utvikling av kunstmiljøet i Stavanger i den perioden boken dekker, fra 2013 – 2016, men dette er altså ikke tilfellet. Det nærmeste vi kommer er antropolog Charlotte Bik Bandliens refleksjoner rundt hennes samarbeid med designkollektivet Haik/w på kunstsenteret.
De øvrige essayene inneholder rikelig med fotnoter fra de sentrale aktørene i de tidvis betente debattene rundt sosial praksis som pågikk for noen år tilbake. Claire Bishop, Grant Kester, Jacques Rancière og Nicolas Bourriaud siteres flittig, supplert med drøftinger av organisatoriske strategier i lys av Occupy Wall Street og kunstneriske responser til Trumps seier i det amerikanske valget. Kunsthistoriker Harry Weeks leverer en analyse av den sosialt engasjerte kunstens materielle troper (papp, kryssfiner, MDF). Den er både interessant og politisk, men trenden som Weeks lokaliserer, verkene som drøftes og den institusjonelle konteksten oppleves som rimelig fjern fra Rogaland Kunstsenter, som vel heller ikke kan sies å være premissleverandør for denne estetiske normen. Dette er symptomatisk for tekstene generelt – de er velskrevne, men bidrar utilsiktet til økt avstand mellom Rogaland Kunstsenter og den kritisk-teoretiske diskursen.
Det er i det hele tatt synd at de internasjonale diskursive sporene ikke peiles inn på oljebyen Stavanger – for her finnes det utvilsomt lokale forhold man kunne diskutert, gjerne med begrepene «social practice» eller den kunsthistoriske fortellingen om «the social turn» i bakhånd. I stedet får man servert flerfoldige forsøk på nylesninger av sosialt engasjert praksis opp mot den politiske tidsånden i Storbritannia og USA. Det angloamerikanske fokuset i essayene underkjenner ambisjonen om å legge til rette for gjensidig samarbeid – New York blir med til Stavanger i større grad enn motsatt. Etablerte fortellinger utfordres i liten grad av det spesifikt nordiske. Når Haraldseth skriver i introduksjonen at amerikanske forbilder «[…] did not exactly strike a chord with me in Rogaland, and I started working with the community at hand, the artists and craft artists in the region» henviser han til den lokale fortellingen som jeg tror mange, i likhet med meg, gjerne ville lest mer om og ikke bare sett fotografert.
