Susanne M. Winterlings utstilling på Kunsthall Trondheim er egentlig utilgjengelig. Effekten er en økt grad av intimitet når du vel har kommet deg inn.
Maria Meinilds The Chairs fremstår som noe så sært som å være genuint godt ment.
I årets avgangsutstilling fra Kunstakademiet i Trondheim anes en akutt politikk bak nær sagt hvert eneste arbeid.
Simone Hooymans’ utstilling under Meta.Morf i Trondheim gir et skinn av å være fortryllende og begjærlig, men fremstår fort som alt annet enn det.
I Samuel Brzeskis utstilling på Babel blir det språklige plukket fra hverandre eller presset inn i ukonvensjonelle sammenhenger.
Thea Meinert og Kim Kvellos tekstilarbeider hadde vært utenkelige bare for et par år siden.
Det har bestandig virket utilstrekkelig å kalle Håvve Fjell kunstner, eller for den saks skyld fakir.
Åpningsutstillingen til Kjøpmannsgata Ung Kunst, Trondheims nye kunstsenter, er en kompleks, uoverskuelig og saftig adrenalininjeksjon.
Frida Orupabos utstilling på Kunsthall Trondheim er så konsentrert samtidig at det faktisk gjør litt vondt.
Mona Orstad Hansens maleri bærer med seg noe svært basic.
Marte Gunnufsens utstilling på Noplace vugger deg inn i en bedragersk følelse av trygghet.
Årets avgangsutstillinger fra Kunstakademiet i Trondheim bekrefter det aller meste jeg går og tenker om dagen.
Sannsynligvis blir årets utgave av Meta.Morf, Trondheims biennale for kunst og ny teknologi, stående som historisk markør.
Ny samtalsserie om konstkritik i Malmö.
Europeisk vandreutstilling med Frida Kahlo bringer opp i dagen den usikre fremtiden til en samling med dype kulturelle røtter i Mexico.
På et fremvisningsbillede er der altid et par hænder, der viser noget frem, ofte et andet billede.
