Marthe Elise Stramruds utstilling på Trondheim Kunstmuseum vekker en genuin nysgjerrighet på hvor i alle dager man tar det herfra.
Susanne M. Winterlings utstilling på Kunsthall Trondheim er egentlig utilgjengelig. Effekten er en økt grad av intimitet når du vel har kommet deg inn.
Maria Meinilds The Chairs fremstår som noe så sært som å være genuint godt ment.
I årets avgangsutstilling fra Kunstakademiet i Trondheim anes en akutt politikk bak nær sagt hvert eneste arbeid.
Simone Hooymans’ utstilling under Meta.Morf i Trondheim gir et skinn av å være fortryllende og begjærlig, men fremstår fort som alt annet enn det.
I Samuel Brzeskis utstilling på Babel blir det språklige plukket fra hverandre eller presset inn i ukonvensjonelle sammenhenger.
Thea Meinert og Kim Kvellos tekstilarbeider hadde vært utenkelige bare for et par år siden.
Det har bestandig virket utilstrekkelig å kalle Håvve Fjell kunstner, eller for den saks skyld fakir.
Åpningsutstillingen til Kjøpmannsgata Ung Kunst, Trondheims nye kunstsenter, er en kompleks, uoverskuelig og saftig adrenalininjeksjon.
Frida Orupabos utstilling på Kunsthall Trondheim er så konsentrert samtidig at det faktisk gjør litt vondt.
Mona Orstad Hansens maleri bærer med seg noe svært basic.
Marte Gunnufsens utstilling på Noplace vugger deg inn i en bedragersk følelse av trygghet.
Magt- og afmagtsdiskussionerne går lige til kanten på Det Fynske Kunstakademis afgangsudstilling.
Masterutstillingen til Kunstakademiet i Trondheim er sylskarp, men ville stått seg sterkere i et temperert rom med hvite vegger.
Skulptur av Yinka Shonibare avdukes i Ekebergparken under åpningen av Oslo Art Weekend denne uken.
Hvilke kollektive minder bevarer vi, og hvilke lader vi forsvinde i glemslen? I dette grumsede rum opererer gruppen coyote.
