Det du ikke kan si bekrefter det du ikke kan skrive

I Samuel Brzeskis utstilling på Babel blir det språklige plukket fra hverandre eller presset inn i ukonvensjonelle sammenhenger.

Samuel Brzeski, Performance anxiety, 2022. Installasjonsbilde fra utstillingen. Foto: Babel/Susann Jamtøy.

Jeg gjør det nesten aldri, men kom i skade for å gjøre det nå. Det har lenge vært sånn, skjønner dere, at min gmail med jevne intervaller varsler om at det begynner å bli dårlig med plass, og at jeg burde betale ekstra for å ha en epost med plass for epost, hvis jeg ikke skjerper meg og rydder opp. Hver gang banner jeg, og begynner metodisk å slette utstillingsinvitasjoner fra 2015 og diverse billeddokumentasjon tilsendt i forbindelse med katalogtekster jeg skrev i 2011. Faen heller. Men likevel er det nå nesten daglig dette skjer, så jeg begynner forfra (sa brura) og markerer alt det som ser ut som jeg ikke er den eneste mottakeren av. Fra Munchmuseet til Mobilgiganten, Dressmann, dagens horoskop, hun dama i Canada som er singel og sprengkåt, og han hyggelige fyren i Burkina Faso som vil føre over US $ 6000.000.000 til kontoen min. Alt det der som tar plass.

Performance anxiety
Samuel Brzeski
Babel, Meta.Morf – Trondheim internasjonale biennale for kunst og teknologi, Trondheim

Og der lå invitasjonen til en åpning på Babel, og den første markeringen av årets Meta.Morf – Trondheim internasjonale biennale for kunst og teknologi – som jeg ukarakteristisk nok faktisk åpnet og leste. Noe jeg altså heller sjelden gjør. Pressemeldinger er en vanskelig sjanger, og kan i beste fall fort legge en demper på entusiasmen. I årenes løp er det ikke mange jeg har lest, i hvert fall ikke før jeg har fått sett utstillingen. Nå kan man godt si disse ikke sjelden pussige og intrikate radene ofte er ganske like, på kanten til generiske. Nedtegnet med en uengasjert venstrehånd i en mer eller mindre overanstrengt flow av International Standard Artspeak, hvor de samtidskritiske problemstillingene og omdreiningspunktene gjerne dugger tett. Dette faglige språket innenfor språket, som fungerer nøyaktig på den samme måten, uavhengig av om det foregår på norsk, engelsk eller swahili.

Men, og her kommer paradokset: Siden denne utstillingen balanserer på kanten til å være et litterært prosjekt, med en skarp form for konkret poesi som konsekvens av språkets kontinuerlige selvsabotasje – hvor røttene er lokalisert et sted i midten av 1900-tallet, men liksom oppgradert og overbevisende formidlet elektronisk – er det forunderlig å først skulle bli konfrontert med en pressemelding som er så lik tusen andre, at jeg nesten helt sikkert kan si det er det mest like jeg har lest noensinne, for å så få bakoversveis i møte med selve utstillingen – så hardkokt at det bare er to arbeider i den – som i sin fokuserte revurdering av både det skrevne og talte ord faktisk makter å sprenge seg ut av sin egen form. Jo, virkelig, det er ikke noe revolusjonerende med hverken tematikk eller teknikk, og jeg innrømmer at jeg kom med en hel haug forutbestemte meninger, men vet dere hva, det er noe svært sjeldent som skjer på Babel. Hvorfor og hvordan det egentlig treffer så riktig på alle måter innenfor en til dels selvpåført ansamling av faglige stigma ligger sannsynligvis i en gammel sannhet om at sykdommen bærer med seg motgiften. Med tekst må man tekst fordrive. Men høgteknologiske videoinstallasjoner som formidler tekst/lyd-komposisjoner hvor teksten stadig går til angrep på seg selv kommer aldri til få folk flest til å slippe det de har i hendene for ikke å gå glipp av noe – lets face it, det er jo bare sånne som meg som i beste fall ikke alt for motvillig krabber seg til galleriet, ikke sjelden motivert av en sadistisk skadefryd, i mitt tilfelle vekket og fyrt opp under av pressemeldingen.

Samuel Brzeski, Performance anxiety, 2022. Installasjonsbilde fra utstillingen. Foto: Babel/Susann Jamtøy.

Typisk nok er dette her så utrolig bra at jeg bare står og måper inne på Babel. Herregud, jeg kunne ha gått glipp av dette – og jeg trengte det virkelig, selv om jeg ikke visste det på forhånd. Men min første reaksjon, etter uheldigvis å ha lest pressemeldingen, var «Fuck it, jeg vil ikke mer, jeg kan ikke det her, jeg vil bli meteorolog» – før jeg skjerpet meg og husket hvordan det gikk sist gang jeg prøvde å være noe jeg ikke er. Det gikk ikke så godt, nei. Og det kostet meg 50 år. Men jeg vil ikke harselere med denne pressemeldingen mer enn nødvendig – jeg er ikke ute etter å ta noen eller å være bøllete; tross alt, hvem er jeg til å være kritisk? Jeg er jo faktisk en av dem som skjønner hva det som står der betyr. Ja, hva faen, jeg skriver jo nøyaktig likedan selv – hvordan hadde jeg tenkt jeg skulle få det til å være meteorolog med den slags i bagasjen? De andre meteorologene ville for faen sett rart på meg og jeg ville spist alene hver eneste lunsj. Bare glem at jeg nevnte det. Unnskyld. Nå som jeg stoppet opp litt og leste den igjen skjønner jeg ikke lenger hva det var jeg reagerte på. Lei meg. Igjen; unnskyld.

Selvsagt, et skrivende menneske med et, i hvert fall hovedsakelig, faglitterært prosjekt innenfor det vi fortsatt kaller samtidskunsten, vil nesten som av en naturlov forholde seg til situasjoner hvor språket står i fokus med i hvert fall litt sympati. Brzeskis omgang med teksten er litt som en skulptørs forhold til leire, og jeg skjønner det aldri kan bli tilstrekkelig å skulle sammenfatte noe av dette innenfor permene til en bok. Bokstavene er nærmest å regne for et grunnstoff, setningene en metode, og formidlingen en kritikk. Det er første gang jeg er borti kunstnerskapet, men det tar ikke veldig lang tid å skjønne at det dypest sett er Samuel Brzeski som er kunstkritikeren her – nær sagt alt ved det språklige blir plukket fra hverandre eller presset inn i ukonvensjonelle sammenhenger. Det jeg driver med er jo det stikk motsatte. Men det forhindrer ikke at ymse representanter for arten har et felles mål: så vel dekonstruksjonen som rekonstruksjonen av teksten er ytterst et spørsmål om å bli forstått riktig, liksom det å lese chatloggen etter en krangel bare handler om å finne ut av hva som forårsaket konflikten. Det er tross alt en grunn til at det skrives instruksjonsbøker for psykisk selvforsvar og at all kunst relativt hyppig har som mål å belyse maktstrukturer og hvordan nær sagt all mellommenneskelig interaktivitet i noen grad er basert på manipulasjon og overtaling.

Men på samme tid; det er ord som definerer hva vi er, hvilke svin de andre er, og hvordan vi oppfatter oss selv og det rundt oss. Det er ord som gjør rede for fortiden og avgjør fremtiden. Det er lenge siden jeg sa det første gang, men det står fortsatt uimotsagt og det er på sin plass å gjenta det her og nå: Det skjer ikke noe her hvis ingen skriver det først. Og jeg kan snakke om det i flere timer, men jeg har ikke tid.

Samuel Brzeski, Performance anxiety, 2022. Installasjonsbilde fra utstillingen. Foto: Babel/Susann Jamtøy.