Stian Gabrielsen er norsk redaktør for Kunstkritikk. Han er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo, hvor han også er bosatt.
Stian Gabrielsen is Kunstkritikk’s Norwegian editor. He was educated at the Art Academy in Oslo, where he also lives.
Office for Contemporary Art Norway har oppnådd sterke resultater men er i vedvarende konflikt med Utenriksdepartementet og Kulturdepartementet. Hvorfor?
I utstillingen Untitled Drama på Galleri Melk i Oslo foretar Emil Salto en teatral dekomponering av fotografiet. Han lykkes forsåvidt, men drama-analogien blir en tanke for insisterende.
«Tegningen lyver aldri, alltid lar den det underliggende komme til syne», sier Holger John, men utstillingens kavalkade av infantile morbiditeter røper denne intuitive metodens begrensning.
Abstraksjonsnivået er skrudd opp noen hakk når Lars Laumann viser nye videoer på VI, VII. Individet konstrueres ikke lenger som psykologisk eller sosialt kasus, men indirekte og utenfor bildet.
På utstillingen Nattarbeid i hagen II kombinerer Anette og Caroline Kierulf naiv systemkritikk og tresnitt. Resultatet er en politisk ineffektiv karikatur.
Både på scenen og i galleriet fremstår Marina Abramović som forsonet med kommodifiseringen av sitt kunstnerskap. Den plumpe iscenesettelsen av hennes persona er mer problematisk.
Denne uken åpner Astrup Fearnley Museet på Tjuvholmen i Oslo. Konservator Hanne Beate Ueland har registrert en større aksept for private museer de siste årene.
De uventede kombinasjonene i utstillingen H. H. Bennett, Lena Henke and Cars på 1857 gir den et uferdig og sprikende preg. Men den er også åpen på en produktiv måte.
– Jeg ser opphavsrettens permanente krise som uadskillelig fra kapitalismens permanente krise. Dette sier Rasmus Fleischer, grunnlegger av Piratbyrån, til Kunstkritikk.
Kuratorene for utstillingene I Wish This Was a Song ved Museet for samtidskunst i Oslo og Mer än ljud ved Bonniers Konsthall i Stockholm, svarer for hva musikken har å gjøre i samtidskunsten.
Med What a Mess! ønsker Hydrogenfabrikken Kunsthall å markere at de alternative visningsstedene har blitt de reelle premissleverandørene innenfor samtidskunsten.
Kunsthall Oslos politiserte utstillingskonsept jager Bodil Furus nye dokumentarfilm ut i en vanskelig balansegang mellom kjedelig skolefjernsyn og subtil værensproblematikk.
Selvet er lite mer enn et klistremerke i Agatha Waras utstilling på Borgenheim Rosenhoff.
Man spidser øre, når værkerne på Collega hvisker om sorg og landflygtighed. Alligevel er budskabet svært at høre.
Käthe Kollwitz på Statens Museum for Kunst er en kniv i hjertet og et opråb om modstand.
Krigen er kunstnerens muse i Vanessa Bairds retrospektiv på Munchmuseet i Oslo.
Kunstkritikk støttes av
