I utstillingen Untitled Drama, som for tiden vises på Galleri Melk, trekker Emil Salto paralleller mellom fotografiet og teateret. Mest vellykket i så måte er videoen Stage Set (for Untitled drama), hvor vi gjennom tittelens innebygde dedikasjon inviteres til å tenke teateret som analogi til utstillingens hele. I videoens ribbede scenografi blir lyset fra en lavt plassert lyskilde brutt opp via speil og noen rektangulære, uthulte former. Sammenstillingen av lysfenomenet, speilet og det hule rektangelet blir, i dialog med videoens tidsakse, til en slags dramatisering av fotografiets underliggende skjema: et rektangel eksponert for lys over tid.
Melks utstillingslokale har en påfallende avlang form, og denne arkitektoniske egenarten organiserer nødvendigvis de utstilte objektene sekvensielt: det ene bak det andre. Den eneste lyskilden i rommet – om man ser bort fra monitoren og prosjektoren – er et lysrør i taket over bakveggen. Resten av rommet ligger i halvmørke. Oppmerksomheten trekkes innover og dette bidrar til at det opplyste partiet minner om en scene. Denne «scenen» fungerer, både faktisk og metaforisk, som utstillingens fokuspunkt. For liksom å understreke dette teatrale momentet, henger et stykke moltonduk nonchalant drapert fra den ene lysskinnen i taket og møter gulvet omtrent akkurat der skillet mellom den opplyste og mørke delen av rommet går, som om et sceneteppe er dratt til siden. Dette objektet figurerer ikke på verkslisten, og denne indeksikale utelatelsen understreker forbindelsen til teateret. Sceneteppet står heller ikke oppført i scenebeskrivelsene til et teaterstykke, men hører til forestillingens uuttalte ramme, hengende på siden av de virksomme og meningsbærende kroppene i fortellingen, som en slags påminnelse om teaterstykket eller dramaets temporale karakter: at det har en begynnelse, der teppet dras fra, og en slutt, hvor teppet faller. Overført til Saltos analoge fotodrama, er sceneteppet – eller moltonduken – åpenbart en stand-in for kameraets lukker.
Hands er en 8mm-film overført til video og projisert på en treplate. Filmen viser oss to identisk opptak av en hånd, det ene en speilvending som er lagt over det andre, men med en tidsmessig forskyvning, slik at speilingen blir asynkron og ikke umiddelbart åpenbar. De to hendene befinner seg på ulike dybdenivåer, samtidig som de leker med illusjonen av å opptre i det samme planet, gjennom å bevege seg mot det punktet hvor de vil møtes, for så å gli spøkelsesaktig over og forbi hverandre. Slik avsløres fordoblingen. Dette lille dramaet i utstillingens større drama, som iscenesetter et søk etter en identisk andre, synes å peke på semiologisk problemstillinger som vedrører fotografiet; dets forbindelse til tegn, språk og en verden utenfor bildet.
De semiologiske betraktningene er videreført i serien Abstract cloud, curved line, prism, nothing, som består av tjuefire fotogrammer, fordelt i fire rammer hengt på den opplyste bakveggen. Fotogrammet er en type silhuett-bilde som er fremstilt ved å plassere objekter over fotosensitivt papir som så eksponeres for lys. Resultatet er at objektene, avhengig av eksponeringstid og transparens, avtegner seg som en mer eller mindre hvit figur mot arket under – som er blitt svart på grunn av eksponeringen for lys. Motivene i Saltos fotogrammer er tydelig isolerte figurer: en tråd, en trekant inne i en firkant, en sirkel etc. Disse figurer repeteres og opptrer i en rekke ulike konstellasjoner. I motsetning til fotografiet reproduserer ikke fotogrammet dybde spesielt godt. I stedet for å ligge bak hverandre og beskrive rom, føyes overlappende objekter sammen og liksom stemples ned i bildets overflate av lyset. Denne kombinasjonen av tydelig artikulerte figurer og det todimensjonale rommet antyder at det hos Salto dreier seg om en inskripsjon av tegn eller symboler mer enn representasjon av visuell informasjon. Denne ideen om kryptisk bokstavering er underbygget av den ofte systematiske distribusjon av figurene, der de løper etter hverandre ordnet i horisontale og vertikale linjer. Saltos fotogrammer synes å gjenta den samme utskjæringen av det avbildede fra et større stoff som fotografiets innramming foretar.
I Untitled Drama gjør Salto fler interessante operasjoner som reflekterer over fotografiets system. Ideen om fotografiets prosess som et slags minidrama, der eksponeringstid tenkes som et narrativ hvor lyset spiller hovedrollen, er en treffende og samtidig ambisiøs analogi. Men spørsmålet er om ikke denne analogien, gjennom grepet med den dramatiske lyssettingen og det draperte «sceneteppet», blir noe overtydelig og dominerende i utstillingen. Utover å på teatralt og gestikulerende vis tydeliggjøre dette metanivået tilfører de nemlig ingen meningslag som ikke videoen Stage set (for Untitled drama) mer subtilt produserer på egenhånd.
