Mariann Enge er ansvarlig redaktør for Kunstkritikk.
Mariann Enge is editor-in-chief of Kunstkritikk.
Det blir aldri nok av frie rom som bringer kunstnere sammen, mener Frido Evers, som står bak Meer Projects. Den lille paviljongen er nå plassert bak det nye Munchmuseet.
For 300 år siden startet Hans Egede koloniseringen av Grønland. I Harstad ble jubileet bearbeidet med en kollektiv performance i regi av Hanan Benammar.
Når Munchmuseet med direktør Stein Olav Henrichsen i spissen bruker Munch som en slags zombie-influencer for å selge biler, har de trådt over en grense.
I Vibeke Tandbergs første danseforestilling, Old Man Dancing, har patriarken fått kroppen til en prima ballerina.
Thomas A. Østbyes dokumentar om det første norske klimasøksmålet gir et rystende bilde av myndighetenes handlingsvegring.
Elisabeth Haarrs solidariske tekstiler på Bergen Kunsthall nærmer seg den ultimate menneskelige sårbarheten.
Når det nye Munchmuseet i Oslo sentrum nå lover å åpne til høsten, med Tracey Emin, Sandra Mujinga og black metal-bandet Satyricon på programmet, er det vanskelig å være festbrems. Det må likevel til.
Katya García-Antón blir ny direktør ved Nordnorsk Kunstmuseum, etter et år med harde konflikter i kjølvannet av den omstridte oppsigelsen av Jérémie McGowan.
Når Nitja senter for samtidskunst velger å sentrere åpningsutstillingen sin rundt et av Black Lives Matter-bevegelsens ikoner, er det et grep som forplikter.
Kunstkritikks redaksjon om kunsten vi gleder oss til i Norge, Sverige og Danmark, til tross for en usikker situasjon.
Selv om koronapandemien satte sitt preg på 2020, finnes det minneverdige hendelser å se tilbake på fra det nordiske kunståret.
Kunstkritikks ansvarlige redaktør Mariann Enge runder av årets julekalender med tre utstillinger fra 2020 som ga henne håp.
Danskarna gör fertilitetskrisen till kåt exportestetik.
Mikael Lo Prestis malerier er en lavmælt motgift mot raske bilder og kyniske blikk.
Hvor lidt skal der til, før handling bliver kunst? Fluxus-pioneren Alison Knowles’ suppe er stadig potent.
Kjersti G. Andvig og Lars Laumann får til kunststykket å diskutere økonomisk og kulturell ulikhet uten å bli pretensiøse.
