Forrige helg dukket en liten paviljong i tre opp på plassen bak det nye Munchmuseet i Bjørvika – et kunstnerdrevet visningsrom kalt Meer Projects. I det terningformede lille rommet, med sider som alle måler rett under tre meter, kunne de oppmøtte og tilfeldig forbipasserende se en utstilling med arbeider av Germain Ngoma, Samoa Rémy, Kristine Dragland og mannen bak prosjektet, Frido Evers. Den nomadiske paviljongen ble tatt ned igjen etter helgen, men blir satt opp igjen i dag, fredag 12. november, og blir stående til og med søndag 21. november.
Den midlertidige, men åpenbart ikke tilfeldige plasseringen rett bak Munchmuseet fremstår som et statement i seg selv, da kontrasten mellom det bittelille bygget og den gigantiske kunstinstitusjonen ikke kunne vært større.
– Jeg mener det er essensielt for en sunn by å ha disse kontrastene i måten vi opplever kunst og kultur på, sier Frido Evers til Kunstkritikk. Han legger til at Kulturrådet og Oslo kommune heldigvis var enige i det og støttet prosjektet, som ellers ville ha vært vanskelig å gjennomføre.
– Jeg vil bare minne folk på at disse kulturelle powerhousene – som Munchmuseet – startet med en person som sitter i et atelier og prøver å finne ut av verden gjennom et visuelt uttrykk. Jeg vet fra førstehåndserfaring hvor vanskelig det er å skape det frirommet mot tidevannsbølgen av mektige krefter som definerer byene våre og livene våre. Og siden Munchmuseet er et veldig aktuelt uttrykk for denne institusjonelle makten, så ville jeg gripe muligheten til å presentere et alternativt perspektiv.
Evers, som også i mange år har drevet sin egen podcast, The Frido Show, hvor han intervjuer kunstnerkolleger, forteller at han alltid har vært involvert i å skape utstillinger ved siden av sin egen kunstpraksis, og at han har hatt alle mulige roller i forskjellige visningsrom gjennom årene. Sammen med Jonathan Brewer og Merete Mortensen drev han Demon’s Mouth i Oslo i perioden 2013-2015. Da han nå ville starte sitt eget konsept, var det viktig for ham å ikke måtte forholde seg til forpliktelsene og konsekvensene som følger med det å leie et lokale.
– Løsningen som fristet mest var å bygge en paviljong som kan settes opp nesten hvor som helst på veldig kort tid. Flere kontekster, flere steder, mer eierskap, og mer fleksibilitet, sier han.
Evers er opprinnelig fra Nederland, men har bodd og arbeidet i Norge siden 2007. Han forteller at navnet på prosjektet, «meer», betyr «mer» på nederlandsk, men også «innsjø».
– Jeg liker «mer» – mer eierskap over den kreative prosessen og de kreative systemene, som skaper flere muligheter for mine kunstnerkolleger, og når flere mennesker, ved å være mer involvert i det kulturelle landskapet. Referansen til innsjøen med dens symbolske betydning som handler om over og under, bevissthet og det ubevisste, kan assosieres til det å dyppe tærne i det ukjente også. Jeg vet det er litt corny, men det passet så bra.
Utstillingen som nå vises i Bjørvika, bringer sammen fire veldig forskjellige kunstnere. Evers omtaler det som en forsert interaksjon, løselig holdt sammen av de fire elementene som er nevnt i utstillingstittelen Caster / Plaster / Faster / Flame.
– En ting som jeg føler det aldri blir nok av, er frie rom for å lage den typen kunsteventyr som jeg er så ekstremt glad i: å bringe kunstnere sammen uten et alt for strikt rammeverk, agenda, eller teoretiske begrensninger, og å feire disse visuelle møtene mellom kunstnere. Den nomadiske karakteren til Meer Projects skaper mange flere kontekster for interaksjon med publikum også.
Evers forteller at det er fleksibiliteten og mobiliteten i det å arbeide med kunstnere og produsere prosjekter på egne premisser, som er den hovedsaklige drivkraften bak prosjektet. Men han vil også bruke plattformen til å selge så mye kunst som mulig.
– Jeg har samlet kunst gjennom hele den kunstneriske karrieren min og vet hvilken kvalitet det kan tilføre i livet. Når det kommer til stykket, er det å kjøpe kunst en av de letteste måtene å støtte kunstnere og kunsten på, samtidig som det utvider opplevelsen av livet.
På spørsmål om planene fremover, sier Evers at han etter at utstillingen Caster / Plaster / Faster / Flame er over, i første omgang må slikke sårene sine over vinteren.
– Dette prosjektet ligger åpenbart på grensen til galskap, og jeg hadde ikke klart hvis det ikke var for at en rekke venner steppet inn og hjalp meg med å sette opp paviljongen. Evers mener han nå må bruke litt tid på å tenke ordentlig gjennom hvordan han vil utvikle prosjektet videre.
– Jeg har ikke helt landet på hva slags miks av offentlig støtte, kommersiell karakter og typer prosjekter som vil gi de beste overlevelsesmulighetene for Meer Projects. Mye prøving og feiling venter meg. Men jeg har en rekke prosjekter som jeg har lyst til å gjøre og en rekke kunstnere jeg vil jobbe med, så akkurat det vil ikke være noen utfordring.
