Det virker å ligge nedfelt i tegningen en slags kunsthistorisk offerpositur. Aldri har den liksom blitt tilkjent tilstrekkelig status som selvstendig medium. Den hevder seg forbigått og oversett til fordel for historisk tunge medier som maleri og skulptur. Den store tegneutstillingen på Samtidskunstmuseet i fjor, Prisme – Tegning fra 1990 til 2012, lignet retorisk på en bergingsoperasjon, hvor tegnemediet skulle løftes frem fra skyggen. Utstillingen av Olav Christopher Jenssens tegninger og grafikk på Høvikodden, Journal – Works on Paper 1979-2012, er ikledd lignende motiver, om enn bare på vegne av én kunstner: Tegningen skal fremheves som et eget og distinkt spor i Jenssens produksjon, forskjellig fra maleriet, som han nok er mere kjent for. Spørsmålet er om ikke ordet Journal i tittelen ganske presist understreker problemet med en slik ambisjon. For tegnemediet er nettopp, og ettertrykkelig hos Jenssen, et medium som går i mellom, som ikke lar seg feste til klare tekniske parametre, og som er nært forbundet med en slags umiddelbar og uhøytidlig form.
I utstillingens to rom møter vi bokillustrasjoner, akvareller, grafikk, tusj- og pastelltegninger. Motivmessig er vi innom både figurstudier, stram, geometrisk abstraksjon, portretter, naivistisk kludring à la David Shrigley, ren håndskrevet tekst og kryptiske bokstavkombinasjoner. Jenssen har samlet disse forskjelligartede tegningene ved å male store fargeflater på veggene. Innenfor hver flate befinner det seg grupper av bilder som hører sammen, enten i definerte serier eller bare tematisk og kronologisk. Fargeflatene fungerer både som en innramming av enkeltgruppene og som en performativ sammenføyning av utstillingens hele. Ofte henger gruppene ramme mot ramme i store, asymmetriske, formasjoner som klatrer oppover veggen – opptil seks rammer i høyden. Denne presentasjonen – som nødvendigvis plasserer mange av bildene uhensiktsmessig høyt – viser problemet med å kompensere tegningens flyktige materialitet gjennom en kvantitativ akkumulasjon. Presentasjonsformen presser fragmentene sammen i en massiv korpus som avleder oppmerksomheten fra enkeltbildene. Utstillingens performative montering skygger for det den skal vise oss.
Journalens utstrekning bakover i tid brettes her ut som en todimensjonal, samtidig henvendelse. Denne organiseringen reflekterer Jenssen over i verket The Collection. Her har han gjort et opptrykk av over 200 gamle trykkplater fordelt på tre store ark. Komposisjonene gjentar den samme kant-i-kant monteringen som preger utstillingen ellers. Trykkene er gjort i forsiktige, harmoniserende pasteller. Man ser de tre platene som en stum, umiddelbar abstraksjon, men samtidig utgjør denne triptychen et eklektisk panorama over Jenssens produksjon de siste 25 årene.
Seriene The Path Leading to Nietzsche’s House og The Third Generation of the Empty Drawing Room virker riktignok å være unnfanget som romlige installasjoner, tiltenkt en monumental montering. Førstnevnte består av et rutenett med fire ganger seks tegninger, hvorav halvparten er håndskrevne tekstpartier på tysk (hentet fra Nietzsche?) mens de øvrige arkene viser noen flerfargede vegeterende strukturer. The Third Generation of the Empty Drawing Room består utelukkende av små grupper med ensfargede ovaler utført i akvarell og pastellkritt og satt sammen i varierende fargekonstellasjoner. Begge verkene følger et ensformig og gjentagende, monumentalt, prinsipp.
Ellers i utstillingen er en vàr og søkende strek gjennomgående, enten den befatter seg med stiliserte menneskefigurer eller mer ubegripelige og abstrakte motiver. Noe som går igjen er en stadig henvisning til steder, enten som elementer i komposisjonen (Paris, Roma, Venezia, Madrid), eller f.eks. i verktitlene. Men selv om noen av bildene nærmer seg en slags globetrotternotat søker Jenssen like ofte mot en idiosynkratisk, ordløs form. I illustrasjonene til Sult av Hamsun, avstår han fra å jobbe med fortellingens semiotiske overside, men skaper heller et avsondret, analogt felt, hvor et mørkt og tærende fravær av substans bearbeides, som om vi så inn i protagonistens sultende kropp. Andre steder presenteres vi for en nesten kvasilitterær flate, som med approprieringen av Nietzsche, hvor lange utdrag av teksten er møysommelig overført til tegnearket.
Når det litterære forelegget kommer til syne i form av tekstbrokker virker det som en påpekning av det uhygieniske i tegneprosessen. På samme måte som med stedskoordinatene, bringes fragmenter av utsiden inn i bildet, men uten å egentlig fylle noen klar representerende funksjon. Den eksplisitte koblingen til forfatteren Jorge Luis Borges i serien Andamios Interiores er, slik jeg tolker det, et utslag av en tegningens fluepapiraktige mottagelighet for det umiddelbart nære, f.eks. en oppslått bok på bordet. Denne måten å bruke tekst på minner om Cy Twombly, som også ofte lar tegningene sine spise seg inn i litteraturen, uten at de mister sin autonome karakter.
Tittelen Journal henviser til noe hverdagslig. Men det er ikke snakk om hverdagslige motiver, selv om det forekommer en og annen figurstudie og muligens en selvbiografisk tekstbrokk her og der. Det hverdagslige livet her er tegningen forstått som et tidsbeskrivende verktøy, som en sanselig og idiosynkratisk loggføring av tiden Jenssen har sittet med tegneblokken og vært tegnende. «Hverdag» viser til journalens regelmessige, kanskje endog tvangsmessige karakter. Altså: hver dag, ikke hverdagens realistiske motivkrets.
Det er vanskelig å plassere Jenssens tegninger innenfor en konsistent metodikk som ikke er identisk med hele tegningens mulighetsrom. Jenssens papirarbeider virker å være styrt av en tildels ukritisk akkumulativ logikk – en ikke-diskrimenerende flakking mellom ulike innfallsvinkler. Journalen åpner for en utforsking av dette uhøytidlige og undergravende rommet, i skyggen av maleriets autoritet. Og utstillingen fungerer også best i partiene hvor den lykkes i å ape journalens side-etter-side struktur, der det enkelte bildet, kontrastert av nabobildene, skilles ut fra utstillingens monumentale flate. I motsatt fall strander forsøket på å kanonisere tegneren Jenssen i en negasjon av det intime rommet hvor tegningene ville hatt den mest interessante virkningen.
