Kunst uten prislapp = attføring.

Det franske aristokratiet på 1700-tallet vasket seg aldri, de bare sprayet seg med mer parfyme for å dekke over lukten. Den amerikanske legemiddelindustrien er i dag dominerende i de fleste spørsmål som omhandler psykisk helse. Kunstfeltet er besatt av selvorganisering.

Kunst og prekaritet, Eivind Slettemeås, Torpedo Press, 2008

Det mest interessante spørsmålet som formuleres i Eivind Slettemeås sin bok Kunst og prekaritet er dette: «Har man i Norge i dag nådd et metningspunkt for hva det er mulig å stimulere av kvalitet gjennom offentlige støtteordninger?» Her ser han ut til å berøre det svakeste punktet i sitt eget prosjekt; som altså er å sørge for bedre offentlige støtteordninger for kunstnere. For det er mye mulig at svaret på spørsmålet er ja. Etter å ha lest boka er det annet spørsmål som også melder seg: «Har vi i Norge nådd et metningspunkt for forsøk på å etablere kunstnerisk virksomhet som ”arbeid” på lik linje med alle andre oppgaver det sosialdemokratiske samfunnet har som trengs å løses?»

Fra et kulturpolitisk perspektiv er det høyst relevante problemstillinger Slettemeås leverer , men de rører så vidt jeg kan forstå likevel ikke med de mest grunnleggende premissene for hele problemstillingen; nemlig at i bevisstgjøringen rundt kunstnernes trange kår tas det for gitt at kunst er arbeid på linje med annet arbeid? De fleste andre former for arbeid har som mål å løse konkrete oppgaver i samfunnet, men hva er egentlig kunstens samfunnsmessige oppgave? Nå vet jeg at enkelte blir sure og grinete når noen våger og stille slike frekke spørsmål, men det er ikke jeg som spør, det er Brian Eno i hans tale ved utdelingen av Turner Prize i 1995: «I’m not saying that artists should have to ”explain” their work, or that writers exist to explain it for them, but that there could and should be a comprehensible public discussion about what art does for us, what is being learned from it, what it might enable us to do or think or feel that we couldn’t before.»

«…..som i 1963»

Reklame for Landslaget Aktuell Kunst. Illustrasjon fra boka.

I bunnen for mye av Slettemeås sitt engasjement ligger referansepunktet Kunstneraksjonen i 1974, som for ham tydeligvis fremstår som et nærmest mytologisk øyeblikk av klarsyn og målrettet samarbeidsevne. I 1974 innså man at kunstnerne som «yrkesgruppe» var grovt underbetalt i forhold til normen for tilsvarende utdanningsnivå, og satte seg fore å endre dette. I dag er imidlertid situasjonen fremdeles den samme, bortsett fra at det altså finnes enda flere kunstnere i denne underbetalte gruppen med arbeidskraft. Med fare for å påpeke det åpenbare er det litt paradoksalt at Slettemeås langt på vei velger å reprodusere de samme strategiene som i 1974. Det handler ikke om at de som bestemmer hvem som skal få penger for hva i Norge i dag skal innse at kunstnerne er «underbetalt» eller lever under uakseptable økonomiske kår. Det handler om i hvilken grad det er legitimt at samfunnet skal bruke penger på kunstnerne overhodet. Dette er et langt mer ubehagelig spørsmål, men det kommer til å dukke opp før eller senere uansett, og det er bare å forberede seg på det, for mye tyder på at tiden nærmer seg.

Løsningen for Slettemeås finnes i det som i dag fremstår som det unge, hippe kunstfeltets hellige ku; selvorganisering. Det at kunstnere skaper sine egne arenaer og dermed kan operere innenfor ulike deloffentligheter som ikke styres av The Man, verken i form av Markedsmonsteret eller Offentlighetstrollet. Problemet med dette er først og fremst at arbeid nærmest fremstår som uforenelig med tanken om selvorganisering. For hvem er det den selvorganiserte arbeider for? Det spiller ingen rolle at kunstnere er underbetalte dersom vi ikke svarer på Brian Enos spørsmål om hvilke nytte det vi driver med har for andre. Uten et svar på dette kan ikke kunstnere gjøre noe legitimt krav på at deres virksomhet skal driftes av et samfunnsøkonomisk fellesskap.

På grunn av vårt sosialdemokratiske styresett er dette spesielt aktuelt i Norge. Norge har i betydelig større grad enn andre land et kunstmiljø som holdes i live av tung offentlige subsidiering, men selv innenfor denne situasjonen har vi ikke et marked som er stort nok til å holde all tilgjengelig arbeidskraft i aktivitet. Kunstnere må ikke ta deltidsjobber på SFO fordi de tjener for lite på kunsten sin; de må gjøre det fordi det ikke finnes nok etterspørsel etter kunsten de lager. De bruker altså mesteparten av tiden sin på å produsere en vare det ikke finnes marked for. Dette problemet er ikke eksklusivt for kunstfeltet; alle vet at vi egentlig ikke burde drive jordbruk i Norge heller, og at matvareprisene er kunstig høye fordi vi har bestemt oss for at det er viktig å dyrke poteter på Nordmøre selv om vi lett kunne fått alle de potetene vi trenger fra Mexico. Slik skaper vi i Norge bønder og kunstnere som er «frikjøpt fra markedskreftene».

Fra en presentasjon av prosjektet Manifest 2007 i Christiansands Kunstforening, illustrasjon fra boka.

Men finnes det egentlig frie agenter i markedet? Finnes det noe utenfor markedet? Det virker egentlig naivt å tro at det går an på operere på en måte som er i opposisjon til markedet i dag. Alle elementer som tilsynelatende ikke bidrar til å fremme markedets logikk, er enten soveceller hvis funksjon ennå ikke er aktivert, eller så bidrar de til å holde markedet i gang ved å utføre en oppgave vi ikke forstår. Dersom det finnes en vare på markedet, så har den en markedslogisk funksjon, selv om denne funksjonen ikke nødvendigvis er å bli solgt.

Den franske 1800-tallsøkonomen Emile Dupuit beskrev hvordan jernbanesystemet i Frankrike da det vokste frem hadde en tredjeklasse-service der vognene var uten tak, selv om det egentlig ikke kostet noe mer å bygge. Hensikten var å få folk til å betale mer for 2. klassevognene fordi de ikke hadde lyst til å være den type fattiglus som var villig til å reise som kyr bare for å spare noen centimes. De virkelige fattiglusene måtte dermed ta til takke med å reise under åpen himmel. I dag benyttes den samme strategien i flyselskapenes prispolitikk. For eksempel finnes det i følge den amerikanske økonomen Tim Harford ingen kostnadsøkonomiske grunner til at venteområdene på flyplasser er så kjipe som de er. Grunnen er tvert i mot at det er vanskelig å selge seter på business class dersom kundene der ikke føler at det de får igjen for pengene sine er betydelig bedre enn det de som reier på økonomiklasse får. Poenget er at verdi alltid er relativ; alle varer prissettes på bakgrunn av mye mer komplekse problemstillinger enn simpel tilbud og etterspørsel. Derfor kan 80% av alle kunstnere utdannes til å funke som ukomfortable flyseter. Hensikten er at markedet skal få lyst til å bruke penger på dem som ser ut som business class. For hvert Galleri Riis trengs fire lokale kunstforeninger i distrikts-Norge; for hver Gardar Eide Einarsson trengs fire Ivan Galuzin.

Det den selvorganiserte kunsten, det franske aristokratiet og amerikanske pillpoppers har felles er at de handler etter en bestemt form for løsningsorientering hvor analysemodeller og handlingsstrategier er perfekt tilpasset vår tids økonomiske grunnprinsipp. I et samfunn som er gjennomstrukturert av en globalisert kapitalisme vil alle forsøk på å rokke ved denne strukturen motarbeides. Alle analysemodeller som nærmer seg det strukturelle nivået motarbeides fra alle kanter, også av dem som har mest å tape på det. Fokus ligger på å behandle symptomer og ignorere smittekilden. Ikke spis mindre junkfood, bare ta et par brusetabletter mot halsbrann. Glem årsak, minimer virkning.

Slettemeås sin bok er ett av mange eksempler på at argumentasjonen ofte begynner etter det som virker å være et ubestridelig premiss, nemlig at kunsten er et gode. Men som Brian Eno fortsatte før han overrakte Damien Hirst 200 000,- spenn for å ha kutta opp noen kuer og laget et morsomt ordspill: «If we’re going to expect people to help fund the arts, whether through taxation or lotteries, then surely we owe them an attempt at an explanation of what value we think the arts might be to them.»

Fra Stefan Schröders prosjekt Contributor, illustrasjon fra boka.

Om et år er det valg. De siste meningsmålingene forteller at drøye 30% av alle nordmenn har lyst til å stemme på det partiet alle vi i kulturfeltet hater. Jeg har brukt dette Harry Potter-sitatet alt for mange ganger allerede, men det funker på alt, og nå er det faktisk på tide å velge mellom det som er lett og det som er riktig. Vi har ikke tid til dette lenger. Vi har ikke tid til å bruke ord som «prekaritet» – det er ingen av dem som virkelig betyr noe som gir en flyvende faen. De bryr seg ikke om at vi utnytter billig polsk arbeidskraft, hvorfor i all verden skal de bry seg om at noen som ikke en gang kan vise til hvilken jobb de utfører i samfunnet føler de får for lite betalt?

Det er en misforståelse av D&G’s begjærslogikk å tro at det kan gjøres motstand gjennom buddhistisk-lignende forsøk på selvutslettelse og begjærshåndtering, slik mange av de selvorganiserte idealprosjektene Slettemeås beskriver mot slutten av boken fremstår (White Cube, Atopia, MC Messa, Institutt for Farge m.fl.). Ved å definere seg selv som det som på engelsk så fint heter et «non-profit space» skapes et inntrykk av at det å tjene penger ikke er noe man er interessert i, som om det var en dyd. Dette er ikke bare noe treklemmende hippie-bullshit; det er klassisk nytale for et knefall for markedet som er mye styggere enn å hore seg gul og blå. Det er som å redefinere at du er for stygg til å få pult til å være «verdt å vente på.»

Kanskje en bedre måte å bidra til forandring er å hengi seg fullstendig til markedskreftenes begjærsmekanismer, gjennom en total og uforstyrret kommersialisering, og å begi seg inn i markedet med pervers vellyst. Ikke ved å sette opp uavhengig prosjekter basert lesesirkler og «kunnskapsproduksjon», men gjennom å sette opp velfungerende forretningsmodeller, kommersielle gallerier, gjennom å selge kunst hvorenn det måtte la seg gjøre. Ikke ved å lage utstillinger i private leiligheter og late som om dette er subversiv motarbeidelse av maktstrukturer, men ved å sette opp et galleri på det andre hjørnet av Hegdehaugsveien og så videre. Alt som kan gjøre at vi får den makten som ellers vil gå til folk som er mindre smarte enn oss. Selvorganisering er potensielt bra på én måte og én måte alene: dersom det innebærer at vi klarer oss uten offentlige finansiering og dermed kan unndra oss offentligheten fullstendig, og det lenge nok til at jævlene merker at vi er borte og begynner å savne oss sånn at de kommer løpende etter oss med mer penger. For det er bare det vi er ute etter, ikke sant? Penger?

Ingressbilde: San Precario – Skytshelgen for prekariatbevegelsen. Illustrasjon fra boken.

Comments (19)