Kritikerseminaret på Lillehammer 2009

På Norsk kritikerlags seminar under litteraturfestivalen på Lillehammer den siste uken i mai, var performancekunstnerne Goksøyr & Martens blant foredragsholderne.

På Norsk kritikerlags seminar under litteraturfestivalen på Lillehammer den siste uken i mai, var performancekunstnerne Goksøyr & Martens blant foredragsholderne. Foredraget deres besto dels av egenpresentasjon, dels av et spissformulert angrep på norsk scenekunst.

Kritikerseminaret på Lillehammer er i utgangspunktet et litteraturseminar, men det er ikke første gang at foredragsholdere som arbeider med andre uttrykksformer trekkes inn – tidligere år har blant andre performancekunstneren Kate Pendry, en representant for Das Beckwerk, kunstaktivisten Dmitry Vilensky fra Chto Delat og rapperen Elling Borgersrud fra Gatas Parlement deltatt.

Stig Sæterbakken. Foto: Mariann Enge

Foruten Toril Goksøyr og Camilla Martens hadde Norsk kritikerlags seminarkomité invitert filosofen Gunnar Skirbekk, den danske litteraturviteren Poul Behrendt og forfatterne Stig Sæterbakken og Terje Holtet Larsen til å belyse temaet for årets festival, «Sannhet». Gøksøyr & Martens var klart blant høydepunktene i år – ved siden av Stig Sæterbakken, som gjorde inntrykk ikke bare med et foredrag med essayistisk-litterære kvaliteter, men også i kraft av den hudløse fremføringen han ga det, for anledningen iscenesatt som en slags golem-figur med ordet «EMET» skrevet med svart sprittusj i pannen. Det hebraiske ordet «emet» betyr «sannhet», men når man fjerner den første bokstaven, slik Sæterbakken gjorde mot slutten av foredraget ved å rive av teipbiten den sto skrevet på, får man ordet for «død». I jødisk mytologi beskrives denne handlingen, å endre ordet «emet» til «met», som en måte å ødelegge golemen på. I foredraget gikk ikke Sæterbakken eksplisitt inn på problematikken omkring det at han i fjor måtte trekke seg som kunstnerisk leder for Sigrid Undset-dagene etter å ha invitert den svært omstridte David Irving, men elektrisiteten i luften tydet på at alle i den fullsatte salen hadde det i tankene, og det kom opp i diskusjonen i etterkant.

Goksøyr og Martens, som har utdannelse både som skuespillere og fra Kunstakademiet i Oslo, bekjente seg innledningsvis i foredraget sitt til en relasjonell estetikk hvor dokumentariske elementer og det å dra publikum med inn i verkene spiller en viktig rolle. Deretter presenterte de noen av sine prosjekter de seneste ti årene; What has to be done fra 1998, hvor de poserte som reportere med TV-team og 30 asylsøkere, Den store premièren med Wenche Foss, Will You Be There-forestillingen etter drapet på Benjamin Hermansen i 2001, forestillingen Biografi på Nasjonalteatret i 2002, Askepott på Torshovteatret i 2004, verket It would be nice to do something political, som vakte en viss oppmerksomhet på Veneziabiennalen i 2007, This is no dream i Johannesburg 2008, samt forestillingen Salong som hadde nypremiere på Torshovteatret 5. juni og spilles ut denne uken.

Goksøyr & Martens. Foto: Mariann Enge

Blant refleksjonene de gjorde over sine egne arbeider, var at de, til tross for at de trekker publikum og den politiske virkeligheten rundt seg inn i kunsten, alltid ender opp med å fortelle historien om seg selv, Goksøyr og Martens, som kunstnere; med andre ord at den politisk motiverte kunsten også handler om hvor mye man kan profitere på andre folks lidelse som kunstner. Samtidig pekte de også på at de selv til en viss grad kunne oppleve å bli kuppet – som da Wenche Foss forholdt seg til sin iscenesettelse som en del av sin pågående boklansering, eller da Synnøve Svabø uten forvarsel tok med seg Hjallis og ga ham taltetid på scenen i premièren på Biografi. De fremsto for øvrig ikke som resignerte i forhold til kunstens politiske potensial, men pekte på at følelsen av at «nå holder det» kan tas med i det kunstneriske arbeidet, og hevdet å ha en opplevelse av å kunne være med på å bestemme hva slags virkelighet vi lever i, gjennom kunst som språk.

Avslutningsvis gikk duoen til frontalangrep på dagens norske scenekunst, som de anklaget for å være alt for fokusert på litteratur og tekstfremføring. Spissformulert var budskapet «litteraturen ut av teatret!». De understreket at for dem er det virkelige verket selve forestillingen, noe som er helt innpå de tilstedeværende der og da – eller snarere «her og nå». De mente blant annet at Jon Fosses «scenefornektende teater» burde behandles som lesedrama, formidlet (utelukkende) pr. bok, og at teaterfolk burde fortelle sine egne historier, ikke fremføre litterære tekster på scenen, enten det dreide seg om klassikere som Shakespeare og Ibsen eller moderne historier hentet fra samtidsromaner. De hevdet å kunne se forskjell på skuespillere som forteller noe eget og som fremfører en «viktig tekst».

Se for øvrig tidligere Goksøyr & Martens-relaterte saker her på kunstkritikk.no >>

Goksøyr & Martens, Poster

Leserinnlegg