Livet, vet dere, er slett ikke kort. I selve verket tar det aldri slutt, og for noen av oss har det holdt på jævla lenge. Ikke er det meningsløst heller, men akkurat det blir mer et spørsmål om dagsform. Dette er ikke noe jeg bare sier sånn helt ut av det blå, dette er konklusjonen av en serie heller drastiske omrokeringer og omkalfatringer som er blitt foretatt kontinuerlig over flere tiår, og særlig i det siste. Det har også i høy grad med denne teksten å gjøre, fordi jeg må jo fortsatt skrive kunstkritikk, uansett hvor mange ganger jeg snur alt og meg selv 180 grader, og det er en geskjeft som bestandig har korrespondert veldig godt med eksistensielle forskyvninger og motsigelsesfull oppførsel.
Så. Nok om det. Til saken. Det er to utstillinger i kunsthallen. En oppe og en nede. Jeg spør innledningsvis om de henger sammen på en eller annen måte, men får beskjed om at det gjør de ikke. De er virkelig to separate enheter. Det er sånn det skal forstås. Så der går jeg, opp og ned trappen, og tenker «Yeah, right – det er sikkert helt tilfeldig!», uten for mitt bare liv å kunne huske at noe liknende har funnet sted i samme lokale noensinne. Grovt forenklet kunne jeg sagt at det er død på gateplanet og fødsel en trapp ned, og bare rekkefølgen der er i grunn nok til å sprenge det vedtatte i filler – selv om noen av oss tenker akkurat sånn på det: Først dør du, og så blir du født.
Men jeg kunne like så greit sagt at det er spøkelser oppe og hekser i underetasjen, for å hinte til de okkulte understrømmene som ligger som en fundamental grunntone i begge utstillingene. Alle skulle skjønne at det oppstår over middels mange forbindelser mellom etasjene, gitt både tematikk og metode. Begge kunstnere tenker på hele rommet, og opererer med til dels labyrintiske installasjoner, og med et tilnærmet grenseløst forhold til materialbruk og medium. Mye av det.
Korakrit Arunanondchais panoramaperspektiv over det siste pust brer seg ut som en skog, og når du vel får øye på det bevingede menneskeliknende vesenet som sitter midt i rommet, vet du inni deg at døden er en drøm. At absolutt alt utgår fra den drømmen, og sprer seg som mer eller mindre imaginære tentakler derfra, og dekker planeten i et virvar av selvlysende immaterielle tråder. Diana Policarpos research graver seg bakover i det som i alt vesentlig er det samme, alt for omfattende landskapet av rituell praksis og tapt kunnskap. Like uendelig, like insisterende på nødvendigheten av å tenke over vårt forhold til omstendighetene vi lever under, og heller en gang for mye enn for lite.
Hvor overetasjens organiske og tilsynelatende ukontrollerte mengde, av både informasjon og materiale, plasserer publikum alene og forlatt langt hjemmefra, blir tilsvarende overload en trapp ned til en potensielt uendelig labyrint med utgangspunkt i heksens pepperkakehus. At researchen bakover i historien gjør et lengre opphold ved Hieronymus Bosch, som et åndelig faktum å stange oppsamlede fakta imot, virker øyeblikkelig riktig, men er også en temporær sone for refleksjon: i en verden uten begynnelse og slutt vil ikke noe være definitivt hvor lenge som helst. Det er jo ikke noen særlig varighet på noe her i verden, hverken når det kommer til oppsamlet kunnskap eller folk flest.
Det slår meg i hvor høy grad begge disse utstillingene formalt legger seg innenfor det som nesten må bli forstått som et grunnleggende trekk, hvis ikke en etablert tradisjon, innenfor all den installasjonskunsten man orker å tenke på først og fremst som installasjonskunst: Det at du blir overveldet av å befinne deg i den. Når overdrivelsene er for mange, og hele rommet er lagt til rette for å føkke deg opp mest mulig, og du ikke lenger lever under de naturlovene du kjenner fra før. Men det er en overfladisk notering som jeg kunne gjort ved å kikke inn gjennom vinduet; den faktiske forbindelsen – både mellom utstillingene, publikum, verden utenfor og mine egne traumer – ligger i den seriøst irriterende følelsen av en innsikt som hele tiden er nesten innen rekkevidde. Hvor mye alt dette dreier seg om alternative forklaringsmodeller angående hvordan vi egentlig hører sammen med det rundt oss, på en planet vi gjerne tenker på som helt likegyldig til hvorvidt vi er til stede eller ikke.
Selvsagt, en pessimistisk skribent som meg ser gjerne alt gjennom sine egne, skitne små filter, og dette her er rikt på både inn- og utganger når det kommer til fortolkning, og hvilken bruk man har for det i ettertid. Men for mitt eget vedkommende lander alt dette altså tungt i nødvendigheten av å oppgradere vår forståelse av oss selv som aktiv komponent innenfor et økologisk regime i tid og rom. Kanskje fordi det bekrefter ting jeg allerede grubler over, og kanskje fordi jeg ser det jeg vil se – fordi jeg er fullstendig klar over at innenfor disse parallelle universene, eller tvillingplanetene, vil enhver finne det man ser etter.
Dette er veldig brukbare utstillinger, og det er nå blant annet derfor vi har utstillinger – de skal jo brukes. Ingen ville klart å orientere seg her hvis vi ikke hadde kunstutstillinger å oppsøke jevnlig. Bare se hvordan de som ikke har noe forhold til samtidskunsten oppfører seg: Bitre regnskapsførere, griske karrierepolitikere, new public management-beppos, powerpointforelesere som babler om samhandling og orienteringsmøter, og folk som spiser kjøtt. Det är synd om människorna.
