Gerhard Richter på Louisiana
Den pedagogiske og kronologiske presentasjonen går på tvers av det som egentlig står på spill i Richters maleriprosjekt.
NO
Stordriftsfordelens farge er grå
Personfokusering og populisme er i ferd med å kjøre debatten om Nasjonalmuseet i grøfta.
Nye grep i Nasjonalgalleriet
Den nye basisutstillingen i Nasjonalgalleriet har to bærende regigrep: nedtoningen av kunsthistoriske sammenhenger til fordel for innholdsfortolkede temaer, samt en likebehandling av de utstilte verkene slik at ingen fremstår som mer vesentlige enn andre. Dialogen mellom kunstverkene uteblir i stor grad.
Peer Gynt – Wilsons images
Henrik Rafaelsen er suveren som Peer Gynt i Wilsons avpsykologiserte, koreografiske og minimalistisk-maksimalistiske iscenesettelse. I andre del daler dessverre forestillingen betraktelig.
Lydkunst i New York
I denne trålingen av New Yorks lydkunst-miljø er vi innom byens eneste rene lydkunstgalleri Diapason, en konsert med komposisjoner av Alvin Lucier og en vellykket galleriutstilling med lydbaserte verk av Joe Diebes.
Parsellhager i nye rom
Prosjektet tar opp basale spørsmål med selvdyrking og jordbruk som omdreiningspunkt, en problematikk som også føres inn i kunstinstitusjonen.
Til minne om Harald Szeemann
Den innflytelsesrike kuratoren og museumsmannen Harald Szeemann døde den 18 februar. Hans Ulrich Obrist har skrevet denne personlige nekrologen.
Meet the parents
Becherparets industritypologier samspiller ypperlig med salene i Nasjonalgalleriets nymalte førsteetasje.
Dekonstruksjoner av byrommet
En av de bedre utstillingene i Oslo for tiden. Villar viser en uortodoks bruk av byen hvor han bryter med konvensjonelle bevegelsesmønstre i en slags blanding av situasjonisme og Beckett.
Dokumentarens poesi og utilstrekkelighet
I denne utstillingen med Palestina som tema, blandes kunst, dokumentasjon og politikk på interessant vis – om enn ikke alltid helt vellykket.
Trenger verden enda en ny biennale?
Moskva-biennalen forsøker å etablere en litt annen modell og på den måten manøvrere seg ut av den homogenisering de mange internasjonale biennalene synes å bidra til i globaliseringens navn.
På tide. Noen tanker om Marijke van Warmerdam.
Dette er kunst som gir tiden en form som er generøs og gjestfri, samlet og presis i all sin enkelhet – og som etterlater vår anmelder i en sjelden ro.
