Stordriftsfordelens farge er grå

Personfokusering og populisme er i ferd med å kjøre debatten om Nasjonalmuseet i grøfta.

Om Nasjonalmuseets basisutstillinger og debatten

Personfokusering og populisme er i ferd med å kjøre debatten om Nasjonalmuseet i grøfta. En fruktbar diskusjon omkring de nye basisutstillingene krever både saklighet og faglighet, og må dreies over mot en systemkritikk.


Populistisk personfokusering
I kjølvannet av omrokkeringen av Nasjonalgalleriets samling har en ny og skremmende debatt tatt form. En debatt med nasjonalistiske og populistiske undertoner får sette dagsorden og gjør det vanskelig å diskutere den nye basisutstillingen uten å bli plassert i båser som «nasjonalist» eller «postmodernist». I dette perspektivet kan 2005 fort bli et år i ubehagets tegn. Undertegnede har selv blitt plassert i et kart i Aftenposten hvor personer i norsk kunstliv blir sortert etter sin holdning til Sune Nordgren. Ikke til sak eller fag, men i forhold til en person. Hadde det enda vært så enkelt at ansvaret for problemene med omstruktureringer i utdanningssystemet på Universitetet, Kunsthøgskolene og det re-fusjonerte Nasjonalmuseet kan legges på en håndfull enkeltpersoner.

Hvis debatten om Nasjonalmuseet skal ha noe for seg, må den bort fra populistisk personfokusering og dreies over mot en systemkritikk. Samtidig må det skapes et faglig intellektuelt møtested for debatten. Dette rommet må ivaretas av kunstlivet generelt, men ikke minst av Nasjonalmuseet selv. Ellers kan konsekvensen bli at det blir Haavik og Hagen som får sette grensene for hva som kan kalles kunst, og hva som kan kalles «vår nasjonalarv». Et forsvar for bevaring av en kanon bør ikke forveksles med gammelmannsnasjonalisme. Like lite som at vilje til endring skal forveksles med mangel på respekt overfor en nasjonalarv.

Det er foruroligende å se at der man før hadde en rekke faglige stemmer å spørre i offentligheten, har man nå kun en direktør som skal representere alle faglige avgjørelser alene. Hvorfor svarer ikke direktøren for utstillingene, Vibeke Petersen på kritikken? Eller de ansvarlige kuratorene? Med en større synlighet fra museets faglige ansatte ville man sluppet å gå i den populistiske fellen, der sterke ledere dyrkes frem for å representere en harmonisk fasade.

Mottagelsen i pressen
Om mottakelsen av de nye basisutstillingene har vært til dels svært negativ har i hvert fall museet endelig klart å skape en diskusjon om egen rolle. I Aftenposten onsdag 2. mars stiller Sune Nordgren seg på ungdommens side i sitt svar til tidligere kulturminister Lars Roar Langslets rasende utfall, der nymonteringen av samlingen på Nasjonalgalleriet blir karakterisert som postmoderne suppe. Når Kulturdepartementets Yngve Slettholm rykker ut med en støtteerklæring til Nordgrens valg i avisen dagen etter, kan man anta at kritikken også har vært merkbar i departementene. La oss håpe at den videre debatten vil dreie seg mer om faget kunst og kunstens rolle enn om ungdommer, målgruppemuseer, tsunamier og svensker.

Påfallende for reaksjonene er at mens Nasjonalgalleriets nye montering vekker harme, blir utstillingen som opptar store deler av Museet for Samtidskunst forbigått i stillhet. Dette er kanskje symptomatisk for det gamle maktforholdet mellom de to institusjonene. Alle snakker om Nasjonalgalleriet. Ingen snakker om Museet for Samtidskunst. Nasjonalgalleriet har hatt mye større besøkstall og stått folk flest nærmere, kanskje fordi de har representert en felles historisk arv. Museet for Samtidskunst har siden opprettelsen for vel 16 år siden fungert som et sted for den samtidige produksjonen. Men helt siden Jan Brockmann åpnet Museet for Samtidskunst har man diskutert om hvorvidt et museum for samtidskunst skulle vise en fast samling, eller om man burde bruke mer krefter på temporære utstillinger.

Nå ser det ut til at samlingens tilhengere har vunnet en halv seier. Store deler av lokalene er nå opptatt av basisutstillingen mens mindre plass er satt av til det temporære programmet. I seg selv kan man si at dette er et kontroversielt grep i og med at det er så få rom for de store produksjonene av samtidskunst i dag. Er vi i ferd med å få et større musealt grep om kunsten i Norge, samtidig med at de gamle lineære fortellingene skal rokkes ved? Og hva er egentlig mest autoritært? Fortellingen eller kanon?

At noe burde skje har vært opplagt for mange, og en nytenkning rundt samlingens funksjon og presentasjonsform har vært etterlengtet. Grepet Nasjonalmuseet har valgt kan likevel ikke sies å være spesielt nyskapende. Nyhengningen markerer et behørig brudd med en lang tradisjon med vekt på en ubevegelig kanon, men det er mer snakk om en pedagogisk norm enn om et eksperiment. Kritikeren Caroline Uglestad i Morgenbladet etterlyser den 25. februar en mer «presis formulering av intensjon og strategi, enn tilfellet er med Nasjonalgalleriets nyopphengning», og krever samtidig en tydeligere avklaring av museets rolle i samtiden.

Harald Flor i Dagbladet har hittil vært den mest positivt innstilte kritikeren, og berømmer i sin artikkel den 12. februar fremhevelsen av outsiderne Arne Ekeland og Bendik Riis: «Konstellasjonen Reidar Aulie, Arne Ekeland og Willi Midelfart er alle forbundet med 30-åras motsetninger og krigen, men dette har ikke vært anskueliggjort slik som i det innerste kabinettet. Etter den tid kom norske kunstnere atter inn i en dialog med internasjonale kolleger, og i de to salene som vanligvis rommer eldre europeisk kunst, er de abstrakte strømningene bedre presentert enn noen gang.»

Fra de fortellende rommene til den fortellende kuratoren
Marit Paasche poengterer i sin kritikk i Aftenposten 14. februar det radikale i grepet med å skifte farge på veggene fra ulike tunge og varme farger til en kjølig grå. Er det et interiørgrep gjort av praktiske årsaker, eller er fargevalget en del av en ny ideologi?

Nasjonalgalleriet er ikke bare bygget som beskyttelse for verneverdig kunst, museet er i seg selv en museal bevaringsverdig gjenstand. Nasjonalgalleriet er tegnet etter et klassisk ideal, med et pedagogisk forløp bestående av store saler som fungerer som orienteringspunkt omkranset av en rekke kabinetter. Den tidligere fargebruken ga rommene ulike valører og var med på å hente kunsten frem fra veggene, i harmoni med tidens gyllne rammer. I dag er rommenes teatrale iscenesettelse forsøkt visket vekk med grå maling, til fordel for idealet om det generelle rommet og den fortellende kuratoren.

Gjennom den nye og «nøytrale» fargebruken kan det virke som om modernismens hvite kube er forsøkt presset inn i det gamle bygget. Den hvite kuben, som så og si oppstod med betongen, står for det vi betegner som det generelle rommet, det fleksible rommet. Betongen frigjorde huset fra fasaden samt den indre veggstrukturen, og gjorde gulvet til det bærende element. Slik bygges alle nye bygg i dag. Dermed er nyere bygg bedre egnet for forandring, de er tenkt å skulle kunne ha et indre foranderlig liv.

Centre Pompidou i Paris er et godt eksempel på en «godt kledd» betongkonstruksjon hvor det eneste dekorative elementet er de nødvendige, utenpåliggende transportrør og ventilasjon/sanitærrør i ulike, skarpe farger. Programmet og den eksperimentvillige holdningen til den første direktøren Pontus Hulten samsvarte med bygningens form. I dag kan man kanskje si at eksperimentet har stivnet til konvensjon, og romforløpene har blitt faste installasjoner, sin fleksibilitet til tross.

I motsetning til mange nye bygg for kunst har Nasjonalgalleriet med sitt lille format en spesiell intimitet, en human kroppslig størrelse. Rommenes forløp er pedagogisk, men funksjonell for sin tid, sitt bruk, vårt bruk. Spørsmålet er om man kan ivareta det spesifikke ved stedet samtidig med at man utfordrer det historiske elementet. Den engelske arkitekten og teoretikeren Kenneth Frampton skriver om dette i teksten Seks punkter for en kritisk regionalisme: Bevare noe for å kunne kontrastere med det nye. Bevare regionale kvaliteter og gjennom disse være åpen for verden.

Dersom Nasjonalgalleriet skal være mer galleri med stadig skiftende tematikk enn museum, krever veggene en farge som er mest mulig nøytral. Men om stedets egenart skal bevares i slike sammenhenger, bør museet se nærmere på sine kontinentale kolleger. For en tid tilbake viste Alte Museum i Berlin en stor mønstring av fransk genremaleri, nydelig presentert gjennom hvordan fargene endret seg for hvert «kapittel» i fortellingen.

Men mens fargene i Nasjonalgalleriet er trukket vekk fra veggene og erstattet med nyanser i grått, så har uttrykket på logoen(e) skiftet hovedvekt fra form til farge. Den figurativt representerende logoen er erstattet av en større pallett farger, som sammen med en bred font, dominerer bannere og ikke minst de to guidebøkene som er gitt ut i forbindelse med nymonteringene. Det ser ut til at designerne har slitt med sitt mandat og endt med en kraftig pallett i et svakt format, noe som påvirker fremstillingen av utstillingene i katalogform, så vel som i utstillingsskilting. Noen sier at røde nyanser selger. Det gjør de sikkert. Hovedfargene Nasjonalmuseet har valgt for sin profil er også nære kunstmessen Art Fair Basels farger; rosa, burgunder og lilla.

Den evinnelige økonomien
Man kan anta at det er økonomien som begrenser. Fleksible løsninger som kunne skapt nye måter å forstå og å bruke museet har vist seg å være for dyre. Antakelig er økonomi også grunnen til at Nasjonalgalleriets basisutstilling skal stå helt frem til utgangen av 2008. Ideelt sett burde reorganiseringen av museet borge for mange ulike fortellinger og omrokkeringer. Hvis ikke, stivner den ene fortellingen som en uvillig kanon fremfor å være en fortelling blant mange. Jeg savner også kuratoren eller intendantens faglige begrunnelse for sammenstillingene. først når man kjenner denne kan man gå i dialog med ideen bak, som per i dag synes skjult for meg.

Konklusjonen må bli at museet må fortelle flere og bedre fortellinger, og det må gjøres romlige grep som ivaretar stedets spesifikke karakter. Når det nye bygget står ferdig i 2008 (?) bør man sitte med et større register av rom som kan brukes til å skape flere fortellinger, romlige så vel som kuratorielle. Museet må skape seg en katalog over muligheter, der det også må være plass til det museale, historiske rommet. Kanon så vel som monografier. Og museet må skape rom for den kunsten som ikke foregår i det tradisjonelle rommet, som avviser kunstrommet. Det er i kontrastene og i ivaretakelsen av de ulike profesjoners kunnskaper at forskjellene trer frem.

(Alle bildene i denne artikkelen er hentet fra Kunst 2 på Museet for Samtidskunst)

Comments