Når tidene er kaotiske, søker oppmerksomheten mot det lokale og kroppsnære. Enhver som har vært innom en norsk utdanningsinstitusjon for kunstnere det siste tiåret vil ha sett dette utfolde seg i praksis. Dette virker også å være tilfelle for den Bangladesh-baserte (og Oslo-utdannede) kunstneren Shikh Sabbir Alam, som ifølge Standard (Oslo)s utfyllende pressemelding har produsert utstillingens tolv malerier og tjue strektegninger i løpet av et turbulent år i hjemlandet (preget av politisk ustabilitet etter at statsministeren i fjor høst måtte rømme landet etter intense demonstrasjoner).
Bak den sjangernikkende utstillingstittelen Still Life skjuler det seg et mindfulness-studium i lilla- og aprikosdominerte pastelltoner på stort sett mellomstore lerreter, der små, halvt gjenkjennelige vesener og objekter grupperes med en særlig nonsjalanse overfor skalaforhold og kategorier. De fleste av disse gruppene av blant annet vannkjeler, fisker, frukter, krukker og mumier, synes å flyte rundt på lerretets flate, som ellers domineres av bildets negative rom. Flertallet av maleriene preges i tillegg av tynt opptegnede og av og til forsvinnende rutenett – denne modernismens etter hvert klisjéfylte manifestasjon av maleriets løsrivelse fra representasjon, en streng geometri som her må kjempe mot kunstnerens impulser og linjenes tilfeldighet, og dermed ikke er særlig streng likevel.
Det er også mye å si om monteringen av denne utstillingen – den siste i galleriets nåværende lokaler mellom malingsbutikkene og rør- og elektrogrossistene i Waldemar Thranes gate, før de i likhet med et godt stykke av Oslos galleriscene de seneste årene (Melk, Christian Torp, ISCA, Eiklid/Rusten) migrerer vestover. Lokalene fremstår nå mer strippet og utstrakte enn noensinne, og Alams malerier og tegninger har fått generøst med luft, ofte en hel vegg hver. Strikken er kanskje strukket vel langt, men det er samtidig slående hvor mye bildene tjener på en slik presentasjon, som ikke bare gjør malerienes stemningsfult grålysningsaktige fargespill sterkere og mer uforstyrret, men også understreker formelementene og deres referanser til hverdag og arkitektur. Spesielt åpenbar er effekten i galleriets første rom, der de litt statementaktige brune gulvflisene resonnerer med de fliselignende rutene i det lilla maleriet Mummified (alle verk 2025), som også bader i dagslys og trafikkdur fra gaten utenfor. Eller i rommet med det jeg antar er galleriets tidligere bokhyller, hvor Alams skisseaktige blyanttegninger er montert pyntelig og ordnet, en i hver hylle, som var de eksemplarer på et naturhistorisk museum.
kunstneren og Standard (Oslo)
Effekten er på samme tid uhøytidelig og litt asketisk, der man lukkes inne i ett bilde av gangen. Grepet vil kanskje understreke at også tegningene er enkeltstående verk, og ikke bare skisser eller formstudier, slik man kunne kommet til å tro; streken er ofte hurtig og spontan, med repeterende linjer som indikerer bevegelse, stiplede punkter, skisser av dyreformer, det som ligner fuglevinger osv. Noen ganger et rutenett, andre ganger bare svermer av elementer som ligner på malerienes distribuerte komposisjon. Rent bortsett fra at de bygger opp under stillebenets noe formulaiske kretsen om flyktigheten og forgjengeligheten, er jeg først usikker på hva tegningene tilfører, annet enn noe dynamisk og intimt, kanskje også noe repetitivt og litt besatt. Med Alams konsekvente betoning av bildets negative rom i mente, er det dessuten som om flere av tegningene vil bli hieroglyfer eller ideogrammer, eller i det minste bevege seg i den retningen, som et uttrykk for at forgjengelighetens problem egentlig ikke er at tingen forandrer seg, men at dens betydning (og omstendighetene) gjør det. Opplevelsen forsterkes av malerienes oppmerksomhet mot det flytende, med fisker, blåtonede bakgrunner og særlig beholdere for væsker, som i sin uavklarte tilstand mellom tomhet og fylde er med på å temporalisere rommet.
Sanseinntrykkenes framtredelse og arrestasjonen av form, objekter og veseners likheter med hverandre, forvekslingen, oppløsningen eller forråtnelsen – dette er alle potensielt angstvekkende temaer. I relasjon til disse representerer de upresise og av og til ufullstendige rutenettene forsøk på å kvantifisere og beskrive eller sammenligne ting, ordne omgivelsen. Noen av malerienes titler, som Frozen Fish, Forgotten Elements og nevnte Mummified understreker bildets fastholdelse av form som en fordobling. Andre er mer ironiske, som Wild Things, der fruktlignende former samt en skilpadde (trolig) er fordelt over en lyseblå og aprikosfarget firkant. Electric Kettle avbilder en tekjele i negativ form som ikke ser spesielt strømdrevet ut. Rutenettene som forsøksvis spikrer disse formene til bildets flate, har upresise streker som virker trykket på lerretet, og som med sine ulike farger og valører skaper dybdevirkninger som både påminner om vevd tøy og patinerte flisgulv. Ikke alltid er de helt i vater, heller. Det er noe tvetydig over Alams behandling av rutenettet, både preget av distanse og nærhet. Det kan også være et verktøy for kontroll som samtidig blir illustrasjonen av at den glipper.
Fra å være nederst på rangstigen blant kunsthistoriens motivsjangere er stillebenet i dag et hyppig konsumert uttrykk for overflodssamfunnet – fra Matisses plakatifisering til sitroner i Instagram-interiører og finurlige blomstervaser på H&M Home. Kanskje er det også uttrykk for noen av de samme føringene som gjør seg gjeldene i kunstfeltets nye vending mot det håndverksmessige, upresise, unike og autentiske, og som gjør at det i dag er vanskeligere å se for seg et tydeligere uttrykk for politisk avmakt og/eller personlig angst enn en halvt sammenklappet keramikk-krukke. Også mange av Alams bilder er delikate og konsumerbare, av og til bent frem magnetiske. Men opphøyelsen av det banale til noe verdifullt skjer mindre gjennom ren forskjønning og mer gjennom å ta denne oppmerksomhetsformen på alvor som en eksistensiell holdning til omverden. Det oppleves kun fjernt beslektet med popkunstens dyrking av hverdagens repetitive monotoni, og med den tegnsensitive dehydreringen kalt nykonseptualisme, som dominerte Standards profil da de åpnet for tjue år siden.
kunstneren og Standard (Oslo)
