Kritikk på bestilling

Årets utgave av kunstmessen Frieze viser at kritiske bestillingsverk i bunn og grunn støtter opp om messeformatet.

Live from Frieze Art Fair this is LuckyPDFTV, Frieze Art Fair 2011. Foto: Linda Nylind.

Kunstmessene går sin vante gang, og på overflaten ser det ut som om kunstmarkedet har klart seg gjennom nok en økonomisk krise. Men om vi går litt nærmere inn på kunstmarkedet, slik Andrea Fraser gjør i siste nummer av tidsskriftet Texte zur Kunst, ser vi at nedgangstider faktisk bringer med seg en oppsving i kunstmarkedet. Det er kanskje ikke overraskende at de rike fortsatt er rike, men å registrere en økning, slik Fraser gjør, er tankevekkende. På årets utgave av Frieze i London melder mange av galleriene om en viss treghet i salget etter åpningen, men det stopper ikke utviklingen av stadig nye formater. Frieze åpner to helt nye messer til neste år. En ny messe for samtidskunst i New York og Frieze Masters, en messe i London for eldre og moderne kunst.

Frieze Art Fair holder til i Regent’s Park og etter en kjapp titt på de forholdsvis konservative skulpturprosjektene ute i parken går man inn og opplever 173 gallerier tettpakket i provisoriske telt. Her er det ikke store avvik fra det sedvanlige messeformatet. Det betyr bås på bås med kunst, ivrige gallerister og en forholdsvis variert publikumsmasse bestående av samlere, kunstnere, studenter, presse og nysgjerrige briter. Standard (Oslo) er igjen eneste norske deltaker og har teppelagt sin bod med Marius Enghs Malevich-inspirerte Victory over the sun, flankert av Nick Relph, Matias Faldbakken, Oscar Tuazon og Fredrik Værslev. Reena Spaulings, et av de hippeste galleriene i New York, viser blant annet fantastiske arbeider av den britiske kunstneren Stephen Willats, som har fått en ny generasjon av tilhengere blant annet som en følge av sitt samarbeid med galleriet. Annenhver bod ser ut til å ha et arbeid i neonlys, men ingen kan slå Glenn Ligons Warm Broad Glow. I alle fall ikke i størrelse. Det vanligvis så potente arbeidet taper seg dog litt i messeteltet. Her må man tenke strategisk om man vil bli lagt merke til.

Christian Jankowski, The Finest Art on Water, 2011, Frieze Art Fair 2011. Foto: Linda Nylind.

Messene, som biennaler og andre større kunstmønstringer, bruker ulike støtte- og legitimeringssystemer for å avlede fokuset fra kun kjøp og salg, og for å tilby tilsynelatende selvkritiske blikk. Besøkende blir tilbudt foredrag, paneldebatter, undervisningsopplegg og bestillingsverk. Årets Frieze byr følgelig på åtte ulike verk som er laget spesielt for messa, kuratert av Sarah McCrory. Christian Jankowski viser to luksusbåter, en som kan kjøpes for 500.000 euro, samt en modell av en annen båt som koster 65 millioner euro. Båtene selges gjennom en profesjonell selger, men om man vil kjøpe båtene som kunstverk legger selgeren på 25%. Presentasjonen på Frieze minner om Roman Abramovics megayacht som lå til kai i Venezia, og peker på sammenhengen mellom luksusprodukter og kunst. En slik tilsynelatende kritisk kommentar til markedet er naturligvis akkurat som forventet på en messe som dette. Men ikke alle kritiske blikk er like kjære. Det amerikanske galleriet Triple Candie gikk over grensen da de ble invitert til å lage et prosjekt for den italienske messen Artissima. Triple Candie ville blant annet bruke dokumentasjon, sitater og annet historisk materiale fra 60- og 70-tallet for å kaste et kritisk blikk på Arte Povera og deres «huskurator» Germano Celant. Men, i forrige uke oppdaget Triple Candie at de ikke var med på nettsidene til Artissima og senere i uken ble kanselleringen bekreftet via e-post. Artissimas sjef, Francesco Manacorda, beggrunner avgjørelsen med at han ikke ville fornærme kunstnerne og galleristene, samt unngå negative konsekvenser for statsstøtte til italiensk kunst.

Poster fra Wall of Portraits av Triple Candie, 2011.

Den typen «invitert kritikk» som messene presenterer kan være interessant og er ofte gjort av svært kapable kunstnere, men i bunn og grunn blir de kun bidragsytere i messeformatet. For Triple Candie viste det seg å være en grense for hvilken type spørsmål man kan stille og hvordan slike prosjekter kan se ut. Dersom denne historien kan lede til en innsikt i hvordan slike kommisjonerte prosjekter fungerer, både på messer og andre større kunstarrangement så er det bare bra.

Her i London var kaoset rundt kunstnerkollektivet LuckyPDFs improviserte TV-studio kanskje et tegn på prosjektets kritiske potensiale, eller mangel på sådant. Gruppen sender live fra messen hver dag klokken fire, men bruker tiden fram til sending til å øve, gå gjennom dagens sendeplan og manisk reprodusere informasjon om og på underholdnings-bransjens språk. Selv om LuckyPDFs ikke kommer med en eksplisitt kritikk av messen så tydeliggjør de messens underholdnings- og karnevalspreg. Da en offisiell guide ledet en gruppe besøkende inn i tv-studioet til LuckyPDF fikk han vansker da han skulle beskrive hva man egentlig var vitne til, hva gruppens funksjon var og hva som egentlig var kunst. Det gruppen så var en slåsskamp mellom to profesjonelle brytere og en liten pusling av en blek kunstner. Kanskje skal man i messe-sammenheng forlate håpet om et kritisk blikk på markedet, og heller omfavne denne typen subversive og forvirrende aksjoner, som stiller mer prinsipielle spørsmål om kunstens rolle i et slikt sirkus.

Laure Prouvost, Ideally…, 2011, Frieze Art Fair 2011. Foto: Linda Nylind.

Leserinnlegg