Libanesiske Rabih Mroués The Pixelated Revolution (2012) var blant verkene som gjorde størst inntrykk på dOCUMENTA (13) i 2012. Her analyserer han amatøropptak som dokumenterer krigshandlinger i den syriske borgerkrigen, og stanser opp ved øyeblikket der snikskytteren vender om og retter sikteskåret direkte mot mobilkameraets linse. Ved å sammenligne disse mobilvideoenes estetiske konvensjoner med Dogme 95-manifestets filmatiske prinsipper, legger Mroué et fiksjonsfilter over den tilsynelatende autentiske dokumentasjonen. Vekslingen mellom fiksjonalisering og historiske kjensgjerninger er typisk for Mroués arbeider, som i likhet med landsmannen Walid Raad ofte tar utgangspunkt i den libanesiske borgerkrigen mellom 1975 og 1990. Ved å undergrave historieskrivingens representasjon av fortiden, og ved å problematisere troen på bilder og dokumenter som sannhetsvitner, stiller Mroué spørsmål ved hvordan vi forstår nåtidens politiske virkelighet.
Mroué, født i Beirut i 1967, arbeider også som skuespiller og regissør. Nå gjester han Oslo Internasjonale Teaterfestival med forestillingen Riding on a Cloud, som vises på Black Box 20. og 21. mars.
Jeg fant følgende utsagn i et av dine eldre arbeider: «I could have been a persona, which exists in a work of art / I could have been entirely fictional.» Verkene dine har en tendens til å falle inn og ut av fiksjonen, men du spiller ofte selv rollen som forteller, og du har benyttet deg av din egen familiehistorie. Hvem er Rabih Mroué?
I forestillingene er Rabih Mroué en karakter som har det samme navnet som ham som gjør intervjuet med deg nå. Hvorfor vi spiller teater og hvorfor vi trer inn i roller er noe som opptar meg. Når jeg bruker mitt eget navn på scenen utfordrer jeg publikum til å tvile på om karakteren er reell eller fiktiv.
Vil du så denne tvilen også når du tar utgangspunkt i historiske hendelser?
Historien fortelles alltid fra et bestemt perspektiv. For mange mennesker kan spørsmålet om virkelighet og diktning være farlig, for historien er også en blanding av fiksjon og fakta, dokumenter og fabrikasjoner.
Kan du fortelle om forestillingen du skal sette opp på Black Box?
Den er basert på min bror Yassers historie. Jeg sier «basert på», men den har også et fiktivt nivå. Yasser står på scenen og representerer seg selv, men han spiller også en annen rolle med samme navn. I tillegg betrakter han på et tidspunkt stykket som en del av publikum. Han er altså én karakter som spiller tre roller.
Yasser har vært diagnostisert med afasi?
Ja, han lider fortsatt delvis av det. Afatikere har problemer med bruke språket. Yasser mistet språket sitt da han var søtten og måtte lære det på ny. Det er merkelig å oppleve hvordan en person mister evnen til å uttrykke abstrakte idéer. Men min bror ble poet, og nå arbeider han med den mest avanserte formen for representasjon – han skaper metaforer.
Jeg leste at han heller ikke kunne forstå billedlige representasjoner?
Det er fiksjon, det er noe jeg har skrevet inn i stykket. Men det er mye han ikke husker fra den tidlige sykdomsperioden, så det kan godt hende det stemmer at han ikke kunne lese bilder; kanskje jeg var nødt til å dikte det opp for at det skulle bli sant?
Bakgrunnen din er fra teateret, men du arbeider også med utstillinger. Er det noen forskjeller i tilnærmingen til scenen og kunstrommet?
Jeg arbeider med historier som forundrer meg. Jeg har sjelden noen bestemt fremgangsmåte. Hvis jeg finner en metode eller en stil, forsøker jeg alltid å problematisere den. Et tema jeg arbeider fram kan enten bli en artikkel eller en performance – eller begge deler.
Forandrer verkene seg også etter hvert som du viser dem på nye steder?
Det er ikke så mye det at de vises på forskjellige steder som forandrer dem; det handler mer om at jeg blir utfordret av samtaler med publikum, og deretter blir nødt til å tenke verkene på ny. Jeg er alltid åpen for å endre dem, de er aldri låst i én form.
Du fikk mye oppmerksomhet rundt The Pixelated Revolution, som har blitt vist i USA og i Europa, men hvordan har den blitt mottatt i Libanon? Hvordan leser publikum et slikt verk når de befinner seg så tett på krigen i Syria?
Reaksjonene er selvfølgelig mer opphetede. Folk blir emosjonelle og aggressive. Når man lever med krigen er det vanskelig å opprettholde en distanse – i møte med verket er dét forskjellen mellom publikum i Beirut og i New York. Men The Pixelated Revolution handlet aldri om å diskutere revolusjonens fortid eller fremtid. Først og fremst var det hvordan krigsbilder representerer døden som interesserte meg. Jeg har arbeidet mye med dette temaet, især i forbindelse med den libanesiske borgerkrigen.
Tidligere har du tatt for deg borgerkrigens martyrbilder, hva er interessant med dem?
Det er noe som har opptatt meg lenge. Det startet med et gammelt arbeid med tittelen Three Posters, som handler om selvmordsaksjonene til det libanesiske kommunistpartiet under den israelske invasjonen i Sør-Libanon på 80-tallet. I videoene de spilte inn i forkant av aksjonene, begynner de alltid sitt vitnesbyrd med den merkelige setningen «Jeg er martyren….» De formulerer seg altså som om de allerede var døde. De er selvsagt døde for den som ser videoen, men under opptaket er de ennå levende. I disse videoene oppstår et fascinerende rom, et slags billedlig limbo mellom liv og død.
Du arbeider ofte med tema fra en politisk sfære; har kunsten en politisk funksjon for deg?
Jeg tenker aldri på mine performancer som aktivisme. Jeg har ikke noe ønske om å mobilisere. Arbeidet mitt er politisk, men det har aldri et bestemt budskap, hverken politisk eller ideologisk. For meg er kunsten en plattform der du kan dele usikkerhet og tvil med publikum. Det handler om å stille spørsmål uten kjenne svarene – for hvis du ikke har svar har du heller ingen ideologi.
