De unge kvinnene som avbildes i Urd J. Pedersens malerier i utstillingen Herfra til Hollywood på Centralbanken i Brugata i Oslo (en ny, og sannsynligvis midlertidig utpost av kunstner Arild Tveitos visningssted Santolarosa) virker feststemte. De samler seg i grupper, drikker vin, hvisker, ler, gråter og synger karaoke. Energien kan man kalle noe sånt som «tenåringsnervøs», og jeg forestiller meg at de er spente på om festen de skal på, og dermed helgen, blir bra eller dårlig. Omgivelsene er bare så vidt antydet: en sofa og et teppe i ett bilde, en nyttårsrakett i et annet.
Samtlige bilder er dekket av vertikale striper i faste intervaller. Ofte, men ikke alltid, gir dette grepet inntrykk av at man ser inn i et rom gjennom et perleforheng eller trådgardiner, som om man selv er til stede på vorset. Denne intime betraktererfaringen forsterkes av farger som ligner Ernst Ludwig Kirchner (1880-1939) eller Maria Lassnig (1919-2014): kraftig grønn, blåskjær i huden og iblant gule eller røde konturer i ansiktene. Fargevalgene inviterer til å identifisere seg med tilstanden til figurene i bildet, altså fylla og dens persepsjonsforvrengende virkning òg nevnte nervøse energi. Den overdrevne, gestikulerende mimikken og de ofte vidåpne øynene understreker nærheten til den subjektive erfaringen.
Gjenkjennelige strategier (alle verk 2021) viser tre unge kvinner. Ansiktene er tett på hverandre og overlappende, slik at det fremstår som flere synsinntrykk er smeltet sammen. Kun den midterste figuren, som står litt lengre bak og holder et vinglass har fått kroppen sin skyggeaktig antydet. Bildet ved siden av, Talent & Trangsynt & Triumf, viser også tre kvinner. Den midterste ser nesten demonisk ut, med spisse tenner og ildrøde øyne. Er hun en slags rival eller ryktespreder? Eller er hun alternativt den kuleste jenta, hun som alle de andre ser opp til og samtidig viker litt unna?
Nærheten som etableres til en generisk tenårings- eller ungdomserfaring, som er nært universell dersom man er oppvokst i Norge, gjør at bildene får en hverdagslig kvalitet. Samtidig oppleves de som nostalgiske, som om de utrykker en lengsel etter en tid da bekymringene hovedsakelig handlet om planene for helgen, hvem som kommer på vors også videre, og da fremtiden, noe naivt kanskje, fremstod som et hav av muligheter. Herfra til Hollywood er emblematisk for et lavrisikomaleri som, beslektet med for eksempel virkelighetslitteraturen, konsentrerer seg om å vri affektiv respons ut av livets små dramaer: gleden, skuffelsen, rusen og nervene.
