Det er en merkelig friskhet over det minimale museumsprosjektet Mykorrhiza Volume 3: Echo på visningsstedet 222T i Oslo, hvor Marit Følstad og Ole Jørgen Ness blant annet har hentet inn anonyme fragmenter fra tidligere utstillinger. Det er en liten gåte hvordan denne friskheten oppstår, for det er ikke voldsomt lokalet det romsteres i: bare ti kvadratmeter. Det kunne få en til å tro det ville romme noe inneklemt og klamt med vegger som kommer mot deg. Men det motsatte er tilfelle.
Dette merksnodige fenomen oppstår ved at rommet er blitt en illuminert monter, fordi man pent må bli stående utenfor for å innta rommet gjennom speilglassruter. Og slik blir det utvidet, på en magisk måte. Det er som om man ser inn i en boks ovenifra: da ser den større ut enn om man befant seg i den. Det både forandrer størrelsen og ikke. Det er en persepsjonspsykologisk virkning basert på det synlige men umerkelige fenomen at vi alle bokstavelig talt ser verden fra vårt eget ståsted, og dermed annerledes enn noen andre kan se det, et faktum vi må se bort fra for å være oss selv.
Den åpne døren fra gangen inn i monteren kunne være en invitasjon inn, men ettersom rommet er satt i et opphøyet lys, får man beskjed om å holde tilbake: Betrer man det sakrale rom uten rette hensikter, begår man en feil. Og hvilke hensikter er de rette? Ingen vet det. Så man blir stående utenfor – fanget. Og da skjer det noe uventet med det lille som er satt innenfor: gjenstandene omskapes til noe nesten komisk hellig, de lyser opp og fremheves, og får en aura ved å peke mot seg selv som eksemplariske utgaver man ikke tør nærme seg uten videre.
Vindus-shoppingen omdanner glasset til en halvgjennomtrengelig hinne man ikke kommer forbi, med den virkningen at arbeidene der inne fremstår som deler av en større helhet. For det er ikke bare gjenstandene som er fanget i buret, men også en selv. Slik blir man inkludert og myk og klar for å trekke de rette slutninger. Og her viser utstillingstittelen Mykorrhiza, som er en sopp som omfavner planterøtter i en underjordisk verden, til det som kunne være grunnkonseptet til visningsstedet 222T: nemlig tanken om at det fins en lite påaktet underliggende systemverden som lurer og styrer.
Og ved ikke umiddelbart å forstå hva som skjer, går tiden saktere, slik det skjer med fangede ting, og man får en liten «gjeld», som må innfris. Resultatet blir en måte å fremvise estetikkens ørlille og øyeblikkelige seier over virkeligheten, ved å fremstille kunstens virkelighetsdannende funksjon. Gjelden gjøres opp ved at man tar inn over seg dette.
Den motsatte og reverserte effekten kan erfares fra rommet til en kinomaskinist, hvor man ser en film projisert av en maskin, som fratar en muligheten til å kunne se filmen, fordi glassruta mellom maskinrommet og kinosalen berøver filmen dens illusjonsskapende virkning. Det er en bieffekt av det Robert Pfaller kaller interpassivitet: maskinen ser filmen for deg, så du slipper se den, slik gråtekoner gråter for deg, prester ber for deg, tiggere tigger for deg, vi har ikke råd til å tigge selv. I Echo skjer det omvendte: vi blir tvunget til å tigge selv, vi har ikke råd til å la være. Det er det sakrales virkning: det slår en hva som må til. Gjelden må innfris.
I Echo blir estetikkens seier fremstilt ved at det innhentes relikvier fra tidligere utstillinger, montert på en dels bortgjemt måte, så man må lete etter dem. Samtidig krever arbeidene en historisk resonanskasse, for å forstå hva det pekes på, og publikum tvinges til å bli arkeologer. Og arkeologiens oppgave er ikke først og fremst å finne ting, men å finne meningen, via delene av det hele.
De modellerte føttene som står der, for eksempel, som tydelig er av leire og tydelig nye, støpt med joggesko som form, greier man likevel ikke se på uten å tro de er gamle, fra oldtiden faktisk. Du vet de er nye, men tror de er gamle. Paradoks? Neida. Når det er noe vi ikke tror på, så trodde vi det et øyeblikk likevel.
Slik tanken på at føttene har tilhørt en person, ser vi for oss hvor de har gått, og historien blir betydningen føttene har hatt, ved å ha vært til stede, på steder, utilgjengelige for oss. Slik blir føttene hellige, rare greier, fordi de har tilhørt noen. Fiksjonen er med på å danne virkeligheten.
På en marmorert plate på endeveggen er det plassert en hul stein med naturlige krystaller inni. Les: Krystallene lar deg forstå det ene objektet i lys av det andre, på samme vis som 222 på en generøs måte gir kunst mulighet til å vise forbindelser det er lite oppmerksomhet om. Og da ikke bare forbindelser til kunst, men til den verden den trekker veksel på, som hellige rom, og hvordan de oppstår.
Oppunder taket er det montert en liten reminisens av gips, en skulptur in spe. Men neida. Vi har ikke skjønt greia. Det er faktisk bare litt stivnet kitt, et hjørne av en kittpute, som ville vært skrot, hadde det ikke vært for at Arvid Pettersen har laget ti stykk avstøpninger av den i bronse, vist tidligere på 222t. En hellig akt. Fra støv er du kommet.
Under kittklasen henger en vakkert utført glass-sopp, nydelig håndverk, i en usynlig tråd, som om soppen opphever tyngdekraften og flyter i det evige rom. Glasskulpturen er laget på modell av en hallusinerende sopp og har vært en del av en lysekrone, egnet til å lyse opp en stakkars stue, slik at ingen krok er mørk. Opplysende og instruktiv metaforikk.
På en pidestall ligger en sort-hvitt utskrift med bilder av kastanjer, avslappet krysset ut, den er uviktig. Ved siden av er det satt en liten bronsavstøpning av en kastanje: det er kunsten som gjelder, for det mediespesifikke gir seg ikke. Ballen er rund.
Vinduet i gallerirommet er dekket av en plate, mens lyset fra solen, jordens gule kelner, gir et varmt lysskimmer som fremmedartet trenger seg inn i det overjordiske gallerilyset fra evigvarende lysstoffrør. Det er forsonende å vite at det er sollyset som gir hjemmekosen på vår kjære klode. Det er ikke bare et pek om at den endelige seieren ikke tilhører kunsten, men like mye et pek mot en verden utenfor man blir kastet ut i, når man får løsrevet seg fra dette magiske skjær. Joda.
