Hva tenker dere om deres egen rolle og langvarige deltakelse når biennaleformatet stadig skal forandres? spurte en publikummer under seansen How to triennial? Bergen Assembly as a case på Landmark sist uke, hvor fem av syv i triennalens kunstneriske råd stilte som paneldeltakere.
Rådet ble opprettet etter konferansen Bergen Biennial Conference – To biennial or not to biennial? i 2009, og har siden utnevnt kunstneriske ledere, eller conveners som de kalles, til hver av Bergen Assemblys gjennomføringer. Mønstringen ble første gang avviklet i 2013 med tittelen Monday Begins on Saturday. Tre år senere hadde utgaven ingen bestemt tittel, men tre forskjellige kuratorteam. Den neste biennalen har foreløpig arbeidstittelen Bergen Assemblies 2017-19.
– Det er noe vi har begynt å tenke på, svarte Bruce W. Ferguson, på spørsmålet. Ute Meta Bauer omtalte rådets rolle som en type foreldre hvis oppgave det er å lose triennalen gjennom de vanskelige oppvekstårene: rådet gir prosjektet kontinuitet og en slags kroppslig hukommelse.
Panelsamtalen var et samarbeid mellom Bergen Assembly og masterstudiet i kuratorpraksis ved Universitetet i Bergen. Anne Szefer Karlsen, som er nylig ansatt Head of Research ved triennalen og også leder for kuratorstudiet, førte ordet. Szefer Karlsen beskrev hvordan hun hadde arbeidet med å få rådet sammen i snart 11 måneder, og invitasjonen til arrangementet lignet konklusjonen i teksten «Et krevende miljø», som Szefer Karlsen skrev for Kunstkritikk i 2016. Her etterlyste hun større innsikt i arbeidet til det kunstneriske rådet, som på det tidspunktet hadde diskutert biennaler og Bergen Assembly i 7 år. Invitasjonen til samtalen lovet ikke bare innsyn i rådets påvirkning av triennalen, men også hvordan de i «det stille» har påvirket den lokale kunstscenen i Bergen.
Mange fra den lokale kunstscenen hadde møtt opp. Studenter, kunstnere, ledere for små og store institusjoner på tvers av kunstuttrykk og andre «art professionals». Stemningen var forventningsfull mens bilder fra tidligere gjennomføringer ble projisert i loop. Etter den to timer lange seansen var jeg allikevel usikker på om jeg hadde blitt noe klokere. Rådsmedlemmene uttalte seg høflig, men unnvikende. De unngikk konkrete eksempler på hvordan deres arbeid hadde påvirket triennalens utforming. Samtidig mente flere fra publikum at rådet heller ikke var seg helt bevisst hvordan triennalen har påvirket den lokale kunstscenen.
Én irriterte seg over triennalens insistering på ordet conveners istedenfor det mer tradisjonelle begrepet kurator, noe som ifølge henne forvirret potensielle publikummere. Flere i panelet brukte tid på å forklare ordvalget og knyttet det til oppgaven med å tilrettelegge for at mennesker skal komme sammen, eller assemble. Ranjit Hoskote argumenterte for at det mer vanlige ordet «kurator» er hentet fra museet, mens «artistic director» er fra teaterverden; å bruke convener skulle ikke være et språklig triks, men et ordvalg som kan skape et genuint grunnlag for «disruption», konstruktiv forstyrrelse. Når dette ordvalget fortsatt må begrunnes, bidrar det kanskje likevel til mer forvirring enn et klart brudd med andre biennaler.
Ute Meta Bauer understreket at en biennale må tilby noe som ellers ikke finnes i Bergen, all den tid byen allerede har en sterk kunstnerisk infrastruktur. Hun unnlot imidlertid å konkret beskrive hva Bergen Assembly har bidratt med. Dette i motsetning til Annine Birkeland, leder ved kulturhuset Bergen Kjøtt, som hevdet at biennalens strøm av små og store arrangementer nærmest bidro til å drukne byens andre visningssteder.
Noe triennalen utvilsomt har bidratt med er allikevel å trekke flere internasjonale aktører til Bergen, ikke minst gjennom det kunstneriske rådets svært brede internasjonale nettverk. Samtidig later det til å ha ulmet en uenighet mellom lokale kunstnere og Bergen Assemblys internasjonale ambisjon helt fra begynnelsen av. Da tankene om en biennale begynte å ta form i 2006, fryktet deler av kunstscenen i Bergen å miste sin egen finansiering til fordel for den nye biennalen, ifølge Haakon Thuestad. Selv ble Thuestad direktør for Bergen Assembly i 2014, men han trakk triennalens historiske linjer tilbake til 90-tallet da kommunen vedtok tiårsplaner for byens kunstpolitikk.
Planene kom i stand etter press fra lokale kunstnere som sammenlignet kulturbudsjettene med summene kommunen brukte på veiutbygging. Kunstnerne fikk gehør og «Handlingsplan for kunst og kunstnere 1995–2005» ble utviklet. Da planene ble revidert i 2006 meldte det seg et behov for internasjonalisering av kunstlivet, og tankene om en biennale begynte å ta form. I 2007 kontaktet Høyres kulturbyråd, Henning Warloe, daværende leder for Bergen Kunsthall, Solveig Øvstebø, for å sondere mulighetene for en biennale. Øvstebø svarte med å innkalle til Bergen Biennial Conference – To biennial or not to biennial?, og konferansen ble omtalt som en klok og ambisiøs tenkepause før en faktisk kunstmønstring eventuelt tok til. På konferansen ble det også klart at byen heller ville satse på en triennale – et grep som videreførte ideen om pause, og som skulle gi mer tid mellom, og til, hver gjennomføring.
Etter konferansen ble det kunstneriske rådet samlet, det kommunale aksjeselskapet Bergenstriennalen AS ble stiftet som eiere, og den omfattende boken The Biennial Reader (2010), med rapporter fra konferansen og tekster om biennaleformatets utfordringer, ble publisert. Men da flere av uttalelsene på Landmark denne kvelden var til forveksling lik tekstene i The Biennial Reader, vitnet det om en slags stillstand hva gjelder rådets tanker om biennaleformatet.
Maria Hlavajova diskuterte utfordringen med å videreføre optimismen fra konferansen. Det var bred enighet i panelet om at tid og pause til å diskutere, tenke og skape en annen rytme enn resten av biennaleverdenens samlebånd-struktur fortsatt er en viktig forutsetning for å lage Bergen Assembly. Ingar Dragset uttalte seg fra et mer personlig perspektiv, og understreket hvor viktig det er for en kunstner å få skikkelig tid til produksjon og arbeid i forkant av en utstilling, noe triennalen sjenerøst gir anledning til.
Spørsmålet fra 2009, biennale eller ikke?, lot nå til å være byttet ut med et annet spørsmål hvis forutsetninger var tatt for gitt: hvordan få folk sammen, how to assemble? Jeg savnet imidlertid en problematisering av hvorfor det er viktig, og hvem er det som skal møtes. Monday Begins on Saturday ble kritisert for å ikke favne et bredt nok publikum, en kritikk som bla. Grethe Melby har oppsummert i Billedkunst 6/2013 og artikkelen «Bergen i spagaten?». Triennalen i 2016 lot til å ha tatt kritikken til seg, i alle fall ifølge kulturredaktør i Bergens Tidende, Frode Bjerkestrand, som i september samme år beskrev årets mønstring som «betydelig mer pågående, åpen og inviterende». Ifølge en rapport utarbeidet av Byrådet i Bergen økte triennalen i 2016 publikumstallet med nesten 50%, og fikk i tillegg svært gode tilbakemeldinger fra mange av de deltakende institusjonene. Kunstkritikks kritiker Stian Gabrielsen omtalte triennalen allikevel som «langt fra ‘publikumsfriende’».
En tilhører på Landmark ville i likhet med meg gjerne vite hvem rådet ville assemble. Dragset svarte med å spørre tilbake om alle kunstarrangementer må rette seg mot et bredest mulig publikum, selv om et slikt utsagn fortoner seg uhørt i det sosialdemokratiske Norden. Er det ikke også greit å sikte på et mer profesjonelt nedslagsfelt?, fortsatte han. Thuestad fulgte opp og presiserte at triennalen i Bergen ikke skal være en festival med konfetti og ballonger, men et arrangement som skal gi tid til dybde og refleksjoner. Enkelte i salen savnet allikevel ballongene og en mer intens periode med biennale, ettersom 2016-utgaven strakk seg utover hele året og ikke hadde noen definert utstillingsåpning, bare en lansering av høstprogrammet.
I teksten «Talking and thinking about biennials» publisert i The Biennial Reader, av Bruce W. Ferguson og Milena Hoegsberg, diskuteres akkurat dette problemet om det lokale publikummets forventning til å se internasjonal kunst, og det profesjonelle feltets stadige problematiseringer av formatet som gjerne leder til mer diskursive arrangementer: «what might seem an almost intolerable repetition of ‘over-exposed’ art to an informed audience […] may be just what makes the exhibition productive and effective for a local audience».
Denne problemstillingen er altså ikke ny, men det kunstneriske rådet lot ikke til å ha kommet frem til noen nye løsninger. I en kommentar på Kunstkritikk i desember spurte Stian Gabrielsen om ikke Bergen Assembly var i ferd med å utvikle seg til en «endeløs rekke foredrag, visninger, talks, paneler og workshops». På spørsmål fra Kunstkritikk etter arrangementsslutt kommenterte Thuestad at Gabrielsens kritikk er overdrevet: – Vi vil ha arrangementer som leder opp til åpningen, men alt det vesentlige av større ting vil foregå i september 2019.
At det er stor oppslutning om at triennalen skal fortsette i Bergen later det ikke til å herske noen tvil om. Likefullt fortsetter den stadige diskusjonen om triennalens utforming, dens dialog med den lokale kunstscenen, og om hvem som er dens publikum. Kanskje er det mer rettferdig å anse de forskjellige triennalene som mål på det kunstneriske rådets arbeid. Men mangelen på nye tanker og svar blant rådet denne kvelden fikk meg til å lure på om det ikke er på tide å la triennalen få noen nye foreldre.
